134

134 dager.
4 1/2 måned.
19 uker.

Jeg er utskrevet.

Første dagen på dpset måtte jeg ha på meg solkrem. I dag var det 40 cm snø der når jeg dro.
Tiden har gått fort og sakte omhverandre, men det er rart å tenke på hvor lenge denne innleggelsen ble.
En ting er sikkert, uten den hadde det ikke vært noe meg nå.

Noen av dere husker kanskje hvor ambivalent jeg var på om jeg i det hele tatt skulle søke om en innleggelse eller ikke, jeg måtte gå mange runder med meg selv og på et tidspunkt sa jeg nei takk til psykologen min. Mamma måtte bli med inn i neste time for å få meg til å si at hun kunne sende en søknad likevel.

Jeg er i dag evig takknemlig for at jeg fikk denne innleggelsen og det faktum at jeg fikk skyndte meg sakte. Det var aldri noe press på å sende meg hjem, jeg fikk bruke den tiden jeg trengte og man kan trygt si at jeg har hatt utbytte av oppholdet og behandlinga.
Jeg er en helt annen jente nå enn før jeg ble innlagt i sommer, i sommer var jeg en sløv zombie som ikke orket annet enn å ligge på sofaen/ i senga mi, og nå er jeg iferd med å finne tilbake til meg selv, en kreativ person med mange ideer og prosjekter på gang.

Jeg ble overveldet av alle de gode og fine ordene S og behandler sa til meg under utskrivelsesamtalen med mamma i formiddag, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg fortjener halvparten av det som ble sagt. En ting er iallefall sikkert, jeg har kjempet med alt jeg har for å prøve å få det bedre – og med god hjelp fra dpset og de flotte folkene som jobber der har jeg kommet et stykke på vei mot en bedre hverdag, et bedre liv.

Jeg har riktignok ikke kuttet all kontakt med dpset enda, i januar skal S komme på oppfølgingsbesøk to ganger og jeg skal ha telefonkontakt med behandleren min derfra ihvertfall ett par ganger og så får vi ta det videre derfra.

S tok også til tårene når hun fikk et kort med meg sammen med en oppsummering av oppholdet. Hun klemte meg mange ganger og sa at hun ikke ville si farvel til meg enda, det får bli i januar. Rett før jeg skulle dra ga hun meg sitt private nummer og sa at jeg kunne ta kontakt hvis det var noe.
Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på disse fine menneskene og alt de har gjort for meg og det betyr utrolig mye at jeg også har vært en ressurs for dem.
Det er mye negativt med det norske helsevesenet, men jaggu er det mye bra også. Det skal de ha! Takk ❤

Nedtelling: 02 dager igjen ❤

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s