Saturday and Sunday

Gårsdagen var krevende på mange måter. Som sagt skulle vi inn til Boston sentrum i går og for å komme oss dit måtte vi ta undergrunnen deler av veien. Ikke det kjekkeste jeg gjør i og med at angsten stiger i taket da, og når vi skulle hjem var jeg sliten etter en lang dag med masse folk og inntrykk, så en stund ante jeg ikke hvordan jeg skulle greie å komme meg tilbake til bilen med to undergrunnsturer som måtte fullføres først. Jeg fikk et kraftig angstanfall på vei hjem, men heldigvis hjalp familien min meg gjennom det.

I tillegg spiste vi lunsj ute i går, faktisk på cheerspuben fra tvserien som gikk lenge, var greit nok det, men det var mye bråk og når servitøren ga meg en vanlig cola og jeg drakk to super før jeg innså at det ikke var diet coke holdt jeg på å freake fullstendig ut.
Pust inn. Pust ut. Det gikk bra.

På vei til the cheesecake factory (restaurantkjeden som Penny fra the big bang theory jobber på) som lå en times gåtur unna der vi var til å begynne med traff jeg på flere av disse skjønningene, ekorn som kom helt nærme og ikke virket redde i det hele tatt.

Jeg spiste ingenting derifra riktignok, når de andre satt seg ned gikk jeg på oppdagelsesferd på en kjempestor bokhandel med mye rart.

Jeg utfordrer meg selv hele tiden, det skal jeg ha. Jeg har ikke skrevet så altfor mye om denne dumme angsten som stadig plager meg og setter en stopper for så altfor mange ting. Jeg skal skrive et innlegg om det senere en gang.

I dag har vi vært på kino, så Saving Mr. Banks, en veldig god film egentlig selv om jeg ble trist av den rar som jeg er.
Når jeg skrudde på mobilen i det vi gikk ut fra filmsalen fikk jeg den rareste meldingen på lenge, det var fra en av bestevenninnene mine på barneskolen av alle personer, har ikke hørt fra henne på mange, mange år så ble litt overrasket. Det var en forsinket bursdagsmelding, så det må ha vært til meg, men jeg ble satt ut og forundret likevel.
S fra dpset sendte meg også en bursdagsmelding på dagen min, det satt jeg stor pris på. Hun sendte fra sin private telefon og igjen viste hun at hun bryr seg!

Så over til noe veldig stort, noe jeg både blir stolt og veldig kvalm av. I dag er jeg på min tolvtende dag oppkastfri. Det vil med andre ord si at jeg har beholdt alt av mat siden den dagen vi dro bort, den ellevte. Det er ett år(?) siden sist jeg har gjort noe lignende, og selv om jeg vet at det er «bra» og «friskt» skremmer det vettet av meg. Jeg må jo ned i vekt…

Jeg beholder alt likevel, alt på grunn av familien min, jeg orker ikke tanken på å skuffe dem. Dette krever enormt mye av meg og jeg aner ikke hvor mange dager jeg klarer å fortsette i denne retningen, men jeg prøver med alt jeg har.