Pinkypromise

I går reiste lillebror i militæret, ett år langt vekke venter. Med det reiste også en av mine viktigste støttespillere, jeg er vant til å se han flere ganger i uka og som dere sikkert har fått med dere, er vi ganske nære. Jeg er trist og redd, men det som gjør det hele lettere er at jeg vet at dette er noe han har gledet seg til og vil selv, og jeg ønsker han bare alt godt.

Før han reiste ga jeg han et pinkypromise, jeg lovte å si ifra om ting skulle bli verre igjen, og som han sa så er det ikke rart at ting blir vanskeligere nå, i USA og på dpset hadde jeg jo folk rundt meg hele tiden.

Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke har fått kjent på mørket de siste dagene, for det har jeg, men jeg håper det bare er en overgangsfase fra reise til hverdag.
Jeg håper det jevner seg ut snart for jeg nekter å falle sammen igjen.
That’s not an option!

I dag kommer S på det siste besøket sitt også, om det blir noe mer oppfølging fra dpset og akutteamet(?) så blir det noen andre som kommer, det er nemlig omlegging av driften der nå og nye måter å gjøre ting på.
Det blir rart og trist å ta farvel med henne i dag, dette er en person som har hjulpet meg med mye og som jeg kommer til å savne.

Som dere forstår så er det mye forandringer i lufta nå, og er det en ting jeg ikke takler så er det nettopp det, forandringer.

Faste rutiner, faste gjøremål, faste mennesker å forholde meg til er det som holder meg gående og i vater, så jeg krysser fingrene for at dette kommer til å gå bra selv om mye er i forandring nå.