One year ago. Hope.

God Morgen Håp.
Nei. Jeg klistrer på meg noe som kunne minne om et smil og sier høflig tilbake med en nesten uhørlig lav stemme til den smilende sykepleieren. God morgen.

Men nei, dette er absolutt ingen god morgen. Jeg skulle ikke være her, jeg skulle ikke være mer.

Minner som ligger i en tåke kommer fram, en sen kveld, piller, ambulanse, nåler, ledninger, en tube med kull i halsen, folk som holder meg nede og sier at dette skal gå bra. Jeg gråter. Mamma og pappas skuffede og tårefylte øyne. Rullestol for å komme til doen. Redsel. Sorg.
Jeg klarte det ikke.

Jeg ser på klokka, den viser kvart over seks. Utenfor døra mi som står på gløtt sitter det en mannlig sykepleier og passer på at jeg ikke gjør noe dumt. Rommet er ribbet, det eneste jeg har er klærne jeg har på meg. Thats it. Resten er låst inne i skapet. Jeg ser på klokken. Seksten minutt over seks. Jeg aner ikke hva det vil si. Er det morgen? Er det kveld? Jeg aner ikke. Jeg er så sliten, så uendelig sliten. Jeg orker ikke. JEG ORKER IKKE.

—–

I går skulle det vært ett år siden jeg døde. Jeg klarte det nesten, men bare nesten. Jeg husker tilbake og det gjør vondt. Jeg hadde det så innmari, innmari vondt.

I dag smiler jeg. Jeg hadde det vondt tidligere i dag, jeg måtte sove to ganger i løpet av formiddagen fordi jeg var så sliten, men så kom støttekontakta mi klokka halv fire og humøret endret seg. Jeg smiler.
Jeg hadde funnet fram en oppskrift på mynte og pistasjnøttfalaffel som vi lagde, og vi spiste dem sammen med pitabrød, spinat og hjemmelaget tzatziki. Nomnom, det var godt, og selv om de spiseforstyrrede tankenee herjer litt nå, så var det verdt det.

Etter at vi var ferdig med å spise lekte vi frisør, og hvem trenger vel å betale masse penger for å klippe seg når man har verdens snilleste støttekontakt? Ikke jeg ihvertfall.

Det er stor forskjell fra i fjor til i år. Jeg håper jeg slipper unna den intense smerten jeg måtte forholde meg til i fjor på denne dagen flere ganger. For å være ærlig tviler jeg. Jeg vet at jeg smiler nå, men jeg vet også hvor fort og hvor lett det er å falle. Da må jeg huske på at det blir bedre igjen. Ting tar tid, men jeg kommer til å smile igjen.
For ett år siden var jeg tom for håp, i dag hengte jeg opp bokstavene jeg har laget til på veggen.

HÅP.

Reklame

6 kommentarer om “One year ago. Hope.

  1. Så stolt stolt stolt over deg! Du kjemper så uendelig mye hver dag og jeg har ikke ord!
    Du ble kjempe fin på håret! 😀 og tenk om noem dager er det 1 år siden jeg traff deg! 😀

    Liker

  2. mywayback: Takk vennen, det betyr masse ❤
    Og takk, ble fornøyd jeg og 🙂
    Ja, tenk på det B, ett år siden vi møttes. Faen hvor glad jeg er for at jeg ble kjent med deg beste ❤ Vi må møtes og ha en liten "feiring". Savner deg og sender deg en haug med Styrkeklemmer, jeg tror du kanskje trenger dem.
    Glad i deg ❤

    Liker

  3. Åh vennen ❤ Nydelige lille tøffa mi, du kom deg gjennom det, og du vil klare det igjen. Jeg håper også virkelig du slipper å kjenne på den smerten igjen. For du fortjener det så absolutt ikke! Jeg er så glad du kjenner håpet nå. Det er bedre, og det blir enda bedre! Kanskje en dag blir det bra, akkurat så utrolig bra som du fortjener. Jeg gleder meg til den dagen vennen. Og imellomtiden, du er ikke alene ❤

    Liker

  4. urobat: Jeg blir helt rørt av de gode ordene dine vennen og jeg fortjener dem virkelig ikke, men jeg setter uendelig stor pris på dem ❤
    Husk at jeg er her for deg nydeligste ❤
    Klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s