Så lett, så vanskelig

Et spørsmål så enkelt og uskyldig, men likevel så vondt og vanskelig å få.

Kanskje du husker at jeg nevnte i et innlegg fra usa at jeg hadde fått en melding fra en av mine tidligere beste venner, en person jeg ikke hadde hørt noe fra på mange mange år?

Jo, jeg ble satt ut og forundret og nå i ettertid har vi sendt litt meldinger fram og tilbake til hverandre. Og her kommer det vonde spørsmålet inn. I går sendte hun en melding og lurte på hva jeg driver med for tiden, jobber jeg, går jeg på skole?

Dette er et spørsmål som slår meg hardt i magen og gjør like vondt hver eneste gang noen spørr meg om det. For en frisk person er jo dette et helt dagligdags spørsmål som er lett å svare på, men hvordan forklare når man er syk og all energien du har, går med til å kjempe deg igjennom og fullføre dagen og hvordan skal man si det på en slik måte at en frisk, oppegående person forstår at man ikke bare er lat og «naver» som det så fint blir kalt?

Jeg har ikke svart på meldingen, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Denne personen var der for meg i begynnelsen av psykdommen, hun besøkte meg titt og ofte under mitt første opphold på ungdompsykiatrisk avdeling og hun var også innom når jeg lå på barneavdelinga med sonde.
Etterhvert ble det for mye for henne og vi mistet kontakten. Det gjør bare så innmari vondt å måtte fortelle at jeg ikke har kommet meg videre, at jeg fortsatt befinner meg der jeg var for ti år siden. Jeg er fortsatt fulltids psyk og det gjør veldig vondt å ikke ha noe svar på spørsmålet hun stilte.

Av hele meg skulle jeg ønske at jeg kunne si noe fornuftig, lettforståelig og friskt, at jeg jobber eller at jeg er student, men jeg vet at det er veldig, veldig langt unna, om det i det hele tatt kommer til å skje. Jeg tviler.

Foreldrene mine er hjemløse i fjorten dagers tid nå, de har nemlig solgt leiligheten sin og venter på å få flytte inn i en midlertidig leilighet mens de venter på at huset de bygger skal bli ferdig. Det vil med andre ord si at de bor litt hos meg og litt hos søs.

Nå i uka som har gått har de bodd hos meg til fredag og i helga dro vi alle sammen inn til søs.
Det er koselig og fint å ha de på besøk, men jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig sliten nå.

Selv nå når jeg ikke er alvorlig deprimert har jeg omtrent bare 60 prosent av energien til en frisk person og det er ikke fysisk mulig for meg å følge rytmen til de friske. Også dette gjør vondt, jeg vil jo bare orke like mye som alle andre.

Har du et tips på hvordan jeg kan svare på meldingen jeg fikk forresten, rop ut, jeg trenger hjelp ellers blir det nok en ubesvart melding.

Reklame

7 kommentarer om “Så lett, så vanskelig

  1. Jeg hater det spørsmålet, eller jeg hater ikke spørsmålet men svaret jeg må gi. :/
    Hva du kan svare.. Hmm.. «Jeg kjemper fortsatt mot psykdommen, det tar all min energi både fysisk og psykisk» ? Det er vanskeligere å svare over mld synes jeg.
    Håper du finner ut av det og at du svarer henne. Jeg vet hvordan det er å sitte på andre siden å vente på et svar som aldri kommer, det er ikke så godt det heller.
    Glad i deg <3<3<3

    Liker

  2. Åååh, slike spørsmål hater jeg … Nå har jeg selv begynt på skolen et par dager i uka da, men i 2013 gjorde jeg ingenting og da ble jeg alltid så irritert at jeg sa bare «jeg gjør ingenting …» heh ..
    Eller du kan si «jeg er litt i mellom steder nå, vet ikke helt hva jeg skal gjøre enda» eller «tar en liten pause for å finne ut hva jeg vil» , var ihvertfall noen av de jeg pleide å bruke når jeg ikke svarte «Ingenting» da. Men blir kanskje en liten hvit løgn, men samtidig ikke, for det er jo nettopp en pause du trenger.
    Håper du finner ut av det ❤ styrkeklem ❤

    Liker

  3. Slike spørsmål er vanskelige men som Barec skriver så tror jeg og jeg ville sagt noe slik som det. Si at foreløpig jobber du med å få det bedre med deg selv. At det er en tung nok jobb i seg selv. Det må være vanskelig for deg å være i den situasjonen kan jeg tro. Men kanskje hun er mer moden for svaret ditt nå enn det hun var da hun var yngre og til slutt mistet kontakten med deg. Kanskje hun savner deg og ønsker å være i livet ditt nå? Jeg vil tro, ut fra slik jeg har lest bloggen din, at du er ganske moden i psykdommen din. Kanskje takler du den på en annen måte nå enn slik du gjorde for ti år siden og det vil jeg tro hun og gjør. Så det er ikke sikkert det trenger å bli så ille som du kanskje forventer om du tenker på hvordan hun skal reagere oppi det hele og?
    Men ja, det er en følelse av å bli stilt til veggs å få det spørsmålet.

    Liker

  4. utilstrekkelig i livet: Jeg fulgte rådene deres og sa sannheten, det gjør vondt, men det er nok det som er det beste. Takk for at du tok deg tid til å skrive en lang kommentar, det betyr masse vennen ❤
    Klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s