Hvorfor?

Jeg prøver å finne ordene jeg trenger, men de forsvinner før jeg får hentet de langt nok fram.

På torsdag fikk jeg en trist beskjed av en gråtende primærkontakt. En som jobbet her på huset tidligere hadde gått bort på mandag. En herlig, snill, hjertevarm og livsglad dame ble bare litt over tredve år etter å ha dødd helt uventet av en hjertefeil.

Tankemaskinen skrudde seg på fullgir.

Hvorfor døde hun som ga så mye til så mange og som levde livet til det fulle, mens jeg som har hatt tanker om dødens utgang i bakhodet i over halvparten av livet mitt, fortsatt lever?

Det gir ikke mening, jeg trenger at livet mitt har en mening slik at ikke alt føles håpløst og frustrerende ut.
Livet er urettferdig, det er ingen tvil om det. Man vet ikke hva morgendagen bringer, man vet ikke hva som skjuler seg bak neste sving på livets sti.

Jeg har ikke aktive tanker om døden nå, jeg vil være her for familien min, jeg vil se mine kjære tantebarn bli eldre og utvikle seg, jeg vil være den beste tanten jeg kan for dem. Jeg vil ha Zaphira og Tatou i nærheten av meg, jeg vil gi dem like mye kjærlighet og omsorg som de viser til meg.

Jeg vil gjøre alt jeg kan for at livet mitt ikke er et bortkastet liv, selv om det ofte føles sånn.
Jeg er psyk og det gjør livet hardt å leve. Jeg har utfordringer som de aller fleste ikke har, men jeg trenger likevel å vite at livet mitt ikke er meningsløst og verdiløst når snille, gode mennesker som virkelig LEVER dør plutselig så ung.