Som jeg har nevnt ett par ganger tidligere så har jeg veldig lyst å få førerkortet og nå er det også snart mulig.
Jeg må få dispensasjon fra reglene på grunn av medisin som jeg tar og på slutten av dpsetoppholdet i høst/vinter begynte jeg å jobbe mot å redusere/kutte helt ut den angstmedisinen som gjorde at jeg tidligere har fått et nei på søknaden min om dispensasjon for førerkort.
Når jeg var innlagt på sykehuset i sommer hadde jeg en sytti(!!) prosent større dose på medisinen enn det jeg tar nå. Behandler på dps sa at hun aldri hadde hørt om noen andre som tok en så stor dose daglig før og det sier jo litt om angsten jeg har måttet kjempe med i lang lang tid.
Medisiner er derimot ikke alltid den rette løsningen på alt, nå har jeg jo gradvis, det vil si veldig sakte trappet en god del ned på medisinen og istedenfor hatt fokus på angsteksponering og utsatt meg selv for situasjoner som får Herr Angst til å hoppe i taket og vet du hva?
Det har virkelig hjulpet! For første gang på år og dag, bokstavelig talt også, har jeg klart å fullføre ting på egenhånd.
Jeg som i dårlige perioder ikke klarte å bevege meg fem meter unna støttepersonen jeg alltid hadde med meg over alt har nå gjort både det ene og det andre helt selv.
Jeg går turer med Tatou alene, jeg klarer innimellom å gå på treningssenteret alene og psykallaktivitetssenteret (puh, det ble et langt ord) besøkes også alene nå.
Det største må likevel være dagen i går, midt i lørdagsrushet på kjøpesentrene vandret jeg en god stund alene og jeg fikk unnagjort både nødvendig og unødvendig shopping. Det merkeligste av alt? Jeg følte ikke noe på angsten annet enn forundrelse for Herr Angsts fravær.
Jeg sier ikke at det alltid er like lett, noen dager vil jeg bare gjemme meg og forsvinne langt bort og disse dagene klarer jeg selvfølgelig ikke alltid å kjempe like hardt mot angsten, men det går framover likevel.
Som jeg har sagt tidligere, jeg skal vinne,et slag av gangen til jeg har slått Herr Angst langt ned i støvlene og til han ikke lenger er en del av mitt liv.
Bare vent å se.
Etpsyktinnblikk 
Jeg er så stolt, så uendelig stolt over deg beste N! Du kjemper så hardt og du får det til! Selv om jeg ikke er kommet på besøk ennå betyr det ikke at jeg ikke er her og er stolt, det er bare at jeg stopper opp ❤
Gleder meg til vi sees igjem!!
LikerLiker
Så utrolig godt å høre! Kampen din er ikke forgjeves vennen, og ja, du skal vinne 😉 det gleder meg virkelig at du har kommet så langt. Du er ufattelig sterk ❤ kooos ❤
LikerLiker
Jeg har blitt «tvunget» til å jobbe med min egen redsel etter vi fikk Kira, og selv om det har vært vanskelig og til tider altfor tøft (i starten klarte jeg ikke å gå med henne alene), men det har absolutt vært verdt det. Noen ganger er verre enn andre, men jeg føler hun kanskje har hjulpet meg en del.
Håper du er like stolt av deg selv som jeg er over disse store fremskrittene dine!
Lykke til med førerkort!
Klem ❤
LikerLiker