I dag er en spesiell dag, en dag jeg merker på kroppen. I dag er det hele 10 år siden jeg ble innlagt på barneavdelingen etter en overdose som nesten drepte meg.
Jenta som var
Er ikke mer
Hun døde
Men måtte fortsette
Å leve
Setningene over beskriver ganske godt hva jeg følte, og hvordan ting ble etter at jeg ble innlagt, først på barneavdelingen, så et halvt år på ungdompsykiatrisk avdeling. Det var bare den første i en lang, lang rekke med innleggelser i årene som fulgte. Jeg var tretten år, tretten, bare et barn og det barnet ville ikke leve mer. Jeg hadde gitt opp, alt var svart og håpløst, men jeg ble bokstavelig talt tvunget til å være i live.
Jeg er fortsatt ikke glad for at jeg overlevde overdosen for ti år siden, men på flyturen hjem fra Tyrkia på søndag opplevde jeg noe som jeg ikke har kjent på siden jeg var en liten unge.
Dødsangst.
Vi satt i flyet og når det tok av fra rullebanen og var på vei oppover lagde flyet noen veldig rare, merkelige og høye lyder som jeg aldri har hørt før, og jeg har flydd maaange ganger. Tanken som slo meg?
Det blir for dumt om flyet styrter nå og jeg dør, det blir for dumt, jeg må bevise at jeg klarer ting før jeg dør, det blir for dumt om jeg dør nå når ting begynner å gå bedre etter ti år i helvete.
ALDRI i verden om jeg hadde trodd jeg noengangnoensinne ville tenkt den tanken, at å dø virket skumlere enn å leve, men så er det nettopp det, for første gang på aldri så lenge, så gjør jeg nettopp det
– Jeg Lever.
Jeg gjør ting, utfordrer meg selv, gir faen i psykdom (så langt det lar seg gjøre selvfølgelig) og gjør alt jeg kan for å kjenne glede. Ja, livet mitt svinger som en berg og dalbane og ja, jeg blir sliten av alle de brå og skremmende bevegelsene, men vet du hva? Når sant skal sies, så går ting rette veien, det går framover, oppover, jeg beveger meg påvei ut i livet og jeg har gjort ting det siste halve året som jeg aldri ville turt å drømme om å klare når jeg var på mitt sykeste.
Jeg har et innlegg som jeg begynte å skrive allerede i januar, om det å ha tiårsjubileum som psykiatrisk pasient som tjuetreåring, men som jeg enda ikke har fått postet, og grunnene til det er mange, men jeg skal få skrive det ferdig snart – jeg lover.
I ettermiddag har jeg vært sammen med venninna mi T og vi har vært på kafe. Jeg spiste kake og en kjeks. Når man lever så gjør man det. Man spiser kake og kjeks når man vil kose seg, man slapper av på sofaen sammen. Man nekter ikke seg selv næring og alt man orker er å ligge på sofaen alene. Det er ikke et liv, og nå er jeg fast bestemt på å leve livet så godt jeg kan. Så i dag spiste jeg kake og kjeks.
Jeg lever!
Etpsyktinnblikk 
Tårene formelig spretter ut av øynene nå… Begynnelsen er så sår, ensom og tøff å lese, men så kommer den inspirerende, gnistrende, sterke fortsettelsen…åh..! Det er som den beste amerikanske filmen noensinne ( hvis d ga mening, d gjorde d nemlig for meg 😛 ).
Du er et menneske med en kraft som virkelig er beundringsverdig. Å lese at du står på og nyter det som nytes kan, at du lever, at du kjemper og at det faktisk er verdt d…vel, hva er bedre enn det? Jeg smiler gjennom tårene når jeg leser at du spiser kake og kjeks og koser deg. Tnåwh! ❤ Du har, og fortsetter å, utrette mirakler. Det er virkelig spesielt. Gooooooooood klem fra meg til vakre, nydelige deg <3<3<3
(Beklager hvis jeg tar litt av, men dette satt virkelig følelsene i sving. Og PS, jeg har savnet deg 🙂 )
LikerLiker
«Jeg lever» – To korte og enkle ord, men gud for en betydning de har.
Det er veldig fint å sette ting opp mot hverandre slik at du ser kontrastene fra da og nå. Har ikke kjent deg så lenge, men selv jeg ser hvor drastisk livet ditt er nå fra høsten 2012, selv om det er et stykke igjen til alt er som det skal, så har du kommet så utrolig langt! Er veldig stolt av deg. Håper du også er det.
Klem ❤
LikerLiker