Veien tilbake til livet

«De voksne spørr meg hele tiden hva jeg vil bli når jeg blir stor, men jeg skjønner ikke at de fortsetter å spørre for jeg kommer aldri til å bli voksen» Håp, 13 år.

 

I disse dager har jeg et litt spesielt jubileum. Et jubileum de aller fleste tjuetreåringer ikke har. 

Jeg har nå vært ti år i psykiatriens journaler. For ti år siden fikk min daværende bestevenn nok, hun var redd for meg og ville ikke sitte med ansvaret.  Jeg skjønner det nå.

For ti år siden tok hun kontakt med søsteren min som da bodde i Oslo og sa at jeg hadde en spiseforstyrrelse og at jeg trengte hjelp. 

Det viste seg etterhvert at en spiseforstyrrelse var ikke det eneste jeg slet med.

 

Det ballet på seg derifra, faste samtaler med helsesøster, fastlege og det tok ikke lang tid før jeg fikk en vurderingssamtale med BUP. Det som bare skulle være en vurdering over hvor lenge jeg kunne være i ventelistesystemet endret seg til å bli at de ville legge meg inn på dagen. Jeg ble ikke lagt inn den dagen, det ville verken jeg eller mamma at jeg skulle, men det tok ikke mer enn ett par måneder før jeg på hengende håret kom levende ut av et selvmordsforsøk som endte på barneavdelingen og derifra ble jeg videresendt til UPA, det neste halve året ble tilbragt som innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling og hele livet mitt skulle endre seg. Livet jeg ikke ville ha. Livet jeg ikke ville leve.

Jeg startet denne bloggen for snart to år siden, men jeg har skrevet veldig lite om schizofrenidiagnosen jeg har, fordi det virker så fjernt og tilbakelagt, som noe som ikke omhandler meg, selv om jeg vet innmari godt at dette har vært en del av meg og kanskje kommer til å forbli det resten av livet mitt.

 

Her er litt av min historie.

Jeg var tretten år og svært syk. Min verden var ikke den samme som din og alle andres verden. Jeg var så deprimert at alt var svart. Når noen spurte meg hva jeg ville bli når jeg ble voksen svarte jeg svakt «vet ikke». Jeg skulle jo ikke bli voksen, så jeg skjønte ikke hvorfor de spurte.

Jeg ble kontrollert av stemmer innenfra, de fortalte meg hva jeg kunne gjøre og aller helst hva jeg ikke fikk lov til. Det var mye jeg ikke fikk lov til. Jeg fikk ikke snakke. Jeg fikk ikke fortelle noe som helst om verdenen som befant seg inni meg, ingen skulle få vite hva «de» fortalte meg. Når jeg først snakket var stemmen min så lav at den nesten var uhørlig.

Kort fortalt, det var bare negative ting jeg fikk høre om meg selv fra stemmene innenfra.

Jeg var ikke verdt noe.

Jeg var ekkel.

Feit.

I veien.

Slem.

Stygg.

Ubrukelig.

Verdiløs.

Grådig.

Jeg fortjente bare å dø.

Jeg var konstant redd. Skygger som bare jeg så var i alle hjørner.

Jeg gjemte skaderedskap i sokkene for å snike dem inn i avdelingen når jeg hadde vært på perm, for alt annet ble gjennomsøkt av personalet. Når jeg var desperat nok, og dessverre var dette ganske ofte, stjal jeg kopper, fat, alt som kunne brukes når noen hadde glemt å gjemme det, snek det under klærne mine, gikk med kjappe steg inn på rommet mitt og heiv det i gulvet nok ganger til at det var blitt i passe biter til at jeg kunne kutte meg med det. Alarmen til personalet gikk av både støtt og stadig, og i perioder fikk jeg ikke bruke annet bestikk og servise enn det som fantes i plast. 

Jeg skulle dø. Basta. Jeg har ufattelige mange hendelser bak meg der opptil fem miljøterapauter holdt meg nede med makt for å unngå at jeg skulle klare dette målet jeg hadde om å dø. Jeg prøvde å kvele meg selv med klærne jeg hadde på meg. Jeg var desperat etter å komme ut fra den låste avdelingen og prøvde å stikke av når jeg hadde mulighet. Jeg prøvde å hoppe ut fra bilen i fart når vi var på kjøretur. 

Jeg var aldri farlig for noen andre enn meg selv. Det har jeg aldri vært.

Ungdomstiden min ble tilbragt for det meste som innlagt, og psykdom tok fra meg den ene vennen etter den andre. Noen skjøv jeg vekk, andre forsvant. Det var svært vanskelig å forholde seg til livet de andre på min alder levde, der gutter og sminke, fester og venninnekvelder og jeg aner ikke hva, hadde fokus, mens min hverdag var en kamp jeg helst skulle ha tapt om jeg fikk bestemt selv.  Jeg ante ikke hva jeg skulle snakke om med klassekameratene mine, i tillegg var angsten så høy at jeg sjelden åpnet munnen uansett.

Det er over fire år siden sist jeg opplevde å være psykotisk nå, og jeg håper jeg aldri må forholde meg til verdenen inni meg igjen, selv om jeg dessverre vet at det er en sjanse for at det kan skje igjen.

 

Veldig mange vonde episoder, opplevelser og minner av psykdom har jeg rett og slett fortrengt fra hukommelsen min, og som Behandleren min på dpset nå i høst sa, det er nok like greit. Det er ikke alt man trenger å huske.

I mitt tjuetreårige lange liv har jeg nå vært syk lengre enn jeg har vært frisk. Hva er frisk? Jeg vet ikke, hele begrepet frisk virker så fjernt at jeg klarer ikke forestille meg hva og hvordan det er, men jeg er friskere nå enn jeg har vært siden jeg først ble syk som elleve åring. Nå lever jeg så godt det lar seg gjøre og har håp om framtiden, og selv om jeg ikke er i vanlig jobb så har jeg en fulltidstilling i å jobbe med meg selv, jobben mot å prøve å få det bedre, kanskje bra til og med, og skyve grensene mine lengre og lengre helt til det jeg nå ser som en utfordring ikke lengre er noe jeg tenker over, men bare gjør ut av vane. Slik som de friske gjør.

Jeg velger å bloggshoute dette innlegget etter å ha tenkt fram og tilbake om jeg skal tørre. Alt for lenge har jeg holdt munn, vært stille og innadvendt og aldri snakket høyt om psykdom og mental helse. Det er feil, jobben med å få mental helse ut av tabufeltet er viktig, ingen skal måtte holde skjult hva de sliter med i frykt for hva andre skulle komme til å si. Psykisk sykdom er sykdom som man ikke velger selv, man kan ikke bare riste det av seg og «skjerpe seg» slik mange tror man kan siden det ikke er en sykdom som vises på utsiden. Usynlig sykdom er vel så farlig og vondt som synlig sykdom.

Reklame

5 kommentarer om “Veien tilbake til livet

  1. Så tøff du er. Takk for at jeg fikk lese historien din. Det var sterkt. Jeg har selv en lignende diagnose så jeg vet hva det går i å høre stemmer. Ikke mye moro. Jeg er glad du har det bedre nå enn når du var mindre og at du klarer å jobbe deg mot en bedre hverdag med mindre angst og annen psykdom.
    Stor klem til tøffe deg ❤

    Liker

  2. Utrolig tøft av deg å legge ut dette, du er så sterk! Det er ikke alle som skjønner akkurat hvor vanskelig ditt liv har vært, jeg tror ikke jeg helt skjønner det selv, men du har kommet så utrolig langt! Du er ikke 100% i mål enda, men jeg ser ikke noe grunn til at du ikke skal kunne klare det. Ting tar tid, sant. Det at du har kommet deg igjennom alle disse årene i ditt egne personlige helvete, gir meg håp om at ting kanskje ordner seg for meg også en dag. Håper det.
    Stå på!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s