Update

Ok. Det er på tide at jeg er ærlig, både med dere og med meg selv.

Jeg har fallt igjen, hardt og dypt. Heldigvis ikke så dypt som tidligere, jeg har fortsatt håp, men langt nok ned at det gjør veldig vondt likevel.

Energien min har forsvunnet, det samme har kampviljen. Den energien jeg har bruker jeg til å finne på ting, gjøre noe ut av dagene, men det betyr også at noe energi eller ork til små, viktige dagligdagse ting som å vaske håret, ikke eksisterer.

Det er flaut, vondt og ekkelt å ikke klare å fungere slik jeg burde gjøre, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å kravle meg opp igjen.

«Jeg tror ikke du er i stand til å ta gode valg for deg selv akkurat nå og det virker ut som om du har gitt opp håpet om å få et normalt forhold til mat».

Ordene fra siste timen hos psykologen min før ferien klinger i hodet. Noen dager vil jeg vise henne at jeg skal få det til og da kjemper jeg på, spiser skremmende mat som pizza og beholder, mens andre dager er tankegangen slik, jaja, hvorfor prøve, jeg har jo gitt opp uansett og handlingene mine er deretter.

Ting har forandret seg fra å sulte til å kaste opp flere ganger daglig.

Jeg skammer meg, virkelig skammer meg over det som skjer nå, men igjen, jeg vet ikke hvordan jeg skal få ting til å bli bedre igjen.

Av alt i hele verden skulle jeg ønske at jeg var en inspirasjon, et forbilde, en som kjempet og vant over seg selv. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrevet om utfordringer jeg mestret og overvant, men livet mitt svinger og akkurat nå er det ikke noe jeg greier. Hadde jeg fått alternativet om å spole tilbake fire måneder i tid hadde jeg gjort det uten å blunke. Da hadde jeg tatt andre valg, kjempet hardere og gjort alt i min makt for å ikke tryne igjen.

I natt, klokka to faktisk, kommer foreldrene mine og henter meg og vi begynner kjøringen nedover mot Oslo og Sverige. Jeg gleder meg masse til noen dager vekke fra alt det kjente, til noen forhåpentligvis gode dager. Det skal gjøre godt for sjela og jeg håper det blir som forventet.