Ett skritt fram og to tilbake

Jeg savner å skrive. Det som brukte å være min mestringsstrategi både for meg selv på papir og her for alle på bloggen, er blitt vekkgjemt bakom destruktivitet. Jeg savner det virkelig. Det å sette ord på tankene og følelsene hjalp, nå er alt bare et virvar av kaos inni meg som jeg ikke aner hvordan jeg skal få ut.

Jeg skal/må greie å få tilbake ordene mine, men det ser ut som om det kan ta sin tid dessverre.

Sommeren ble ikke som jeg hadde håpet på. Det var nettopp det, for første gang på aldri så lenge tillot jeg meg selv å håpe på noe bedre, noe bra. Jeg husker at jeg tenkte at dette skulle bli sommeren der jeg levde med stor L. Det ble ikke sånn dessverre. Ikke missforstå, sommeren var ok, og jeg hadde fine stunder, men sommeren ble også brukt til å falle tilbake til gamle vaner i spiseforstyrrelsens verden og det la en demper på alt.

Nå må jeg endre kurs igjen, mot friskere istedenfor sykere.

Jeg har så mye å fortelle, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Dette korte innlegget får være starten.