Prosjekt Leve

Dette våkner jeg til hver dag og prøver å ta det innover meg.

Det ER håp, det ER mulig, man må bare jobbe for å klare å nå målene sine. Når jeg skriver «bare», regner jeg med at de fleste forstår at dette ikke er lett, det er ikke «bare», men hvis man vil forandre ting så må man jobbe for å oppnå det. Alt står på stedet hvil så lenge man ikke gjør noe for å forandre situasjonen.

Den siste måneden har jeg prøvd å blåst liv i prosjekt Leve igjen etter at en stunds hvilepause. Jeg har utfordret meg selv masse med tanke på angsten og diverse andre ting og selv om jeg ikke er der jeg var tidligere i år/der jeg vil være, så er jeg ihvertfall på vei dit igjen.

For noen uker siden møtte jeg bestevenninna mi fra barneskolen for en gåtur i sentrum, og det var veldig kjekt. Det var mye vondt som førte til at vi mistet kontakten for snart ti år siden, mye dumt og feile avgjørelser fra bekymrede foreldre og også oss i mellom. Vi har snakket periodevis litt på facebook opp igjennom, men i vinter fikk vi kontakt igjen og endelig møttes vi nå. Det var godt. Det er veldig mye fra barndommen min jeg ikke husker, ting jeg burde vite, men jeg vet at vi hadde det fint i lag når vi vokste opp selv om det var litt drama innimellom.

Jeg håper vi fortsetter kontakten framover.

I forrige uke var foreldrene mine for første gang på tur til syden bare de to. De har jo vært på turer med vennepar og slikt tidligere, men bare de to? Det har ikke skjedd på aldri så lenge.

Foreldrene mine har ofret ufattelig mye for å være der og støtte meg siden de skjønte alvoret av psykdom for ti år siden. Ofte har jeg veldig dårlig samvittighet for det, men jeg er også ekstremt takknemlig for at jeg har dem i livet mitt.

Det var også første gang jeg var helt alene uten noen andre i familien der når de har vært borte. Søs hadde jobbeuke, hun jobber skift på ferge som overstyrmann, og lillebror er jo i millitæret i Bodø.

Det gikk fint og jeg er veldig glad for at jeg sa at de måtte reise, men jeg må innrømme at det var godt å få dem hjem også.

For noen uker siden var jeg og støttekontakt på sopptur, min første sopptur vel og merke OG min første gang i tett skog på mangemange år. Insektsfobien har tidligere satt en stor stopp for naturopplevelser, men åh så deilig å være i skogen igjen og bare tidvis småfrike ut og trenge små pauser før jeg fortsatte! Når jeg var barn var jeg mye ute i skogen og naturen og jeg har virkelig savnet det. I ettermiddag kommer støttekontakt igjen og vi skal på en organisert sopptur der det blir soppkontroll. Kanskje greit siden jeg ikke aner hva som er spiselig sopp enda, hehe. Har prøvd å surfe litt for å få liiitt kunnskap da, men hvor godt den sitter er jeg ikke helt sikker på.