Stjerneskudd

Da var vi kommet til søsteren min og familien hennes på Jørpeland. Vi kom fram sent i går og da gikk jeg nærmest i søvne til senga jeg skulle sove i og sovnet med klærne på. Natten inneholdt derimot ikke så mye søvn for jeg har våknet titt og ofte av pustevansker fordi astmaen bestemte seg for å slå seg vrang, og siden astmamedisinen ikke virket, ble det tur på legekontoret her for å få en runde med pustemaske. Fikk også en resept på noen piller som jeg skal ta i noen dager i tillegg til dobbel dose av min faste astmamedisin framover. Uff, det er jo alltid ett eller annet, men heldigvis var det ikke en ny lungeinfeksjon som jeg fryktet en stund.

I kveld når jeg satt på verandaen for å ta meg en røyk (ja, ironien med astma og tobakk…), så jeg plutselig ett stjerneskudd for første gang. Vet du hva jeg ønsket meg? Ja, for jeg har hørt at man skal ønske seg noe når man ser ett stjerneskudd, og sånne ting holder jeg fast i. – værsåsnill, la meg bli tynn og/eller akseptere kroppen min snart.

Jeg vet ikke hvorfor kroppen min er mitt største hatmoment her i livet, hvorfor jeg blir fysisk kvalm av å se meg i speilet eller hvorfor det begynte så tidlig.

Jeg husker en episode fra barneskolen, type femte klasse, vi hadde hatt en mattelek der vi lagde «butikk» og skulle hoderegne hva varene kom til å koste. Episoden ble filmet og når vi skulle se videoen etterpå så ble jeg så forskrekket over hvor fæl og feit jeg så ut, så siden den gang og helt fram til jeg fylte nitten så synes jeg det var helt forferdelig å bli tatt bilder av, så det finnes ikke så mange bilder av meg i en periode over ti år.

Jeg er femten kilo over vekta jeg hadde når jeg ble tvangsernært med sonde på barneavdelinga, og skal jeg være ærlig så skulle jeg så innmari ønske at det var mulig for meg å ha den vekta nå kombinert med ett friskt hode, men jeg vet at det ikke er mulig. Jeg vet også innerst inne at det ikke er meningen for en som snart er tjuefire å ha kroppen til ett barn, men det er likevel veldig veldig vanskelig å akseptere.

Jeg fikk ett spørsmål i en kommentar om jeg kunne fortelle litt om hvordan jeg har det etter operasjonen jeg tok i august og det vil jeg gjerne skrive noen ord om. Blir så glad for kommentarer!

Dette er litt flaut fordi jeg vet at det er en syk handling, men før mageoperasjonen så kunne jeg stå i flere timer foran speilet og slå, slå og slå på magen min. Jeg hatet den og hatet kjente jeg vokse i hvert eneste milligram i kroppen når jeg så på magen min. Det var forferdelig.

Nå? Nå kan jeg se på magen min og bare se vekk igjen uten å reagere noe særlig. Det å få fjernet den løse huden har hjulpet meg enormt, og forholdet til (akkurat) magen min har bedret seg utrolig mye. Nei, jeg liker den fortsatt ikke, og nei, den er langt i fra perfekt, det er ikke mulig å oppnå det med en slik operasjon, men nå er det holdbart(?) å leve med den. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg opererte og jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk det dekt.

Jeg har fortsatt løs hud på ryggen, og jeg skammer meg fryktelig over armene mine, der har jeg såkalte grevinneheng, bare at mine er ikke mulig å trene bort, men jeg takler det på ett eller annet vis. Det må jeg bare. Det jeg derimot ikke greier å komme over, er lårene mine som en fjerdedel består av løs hud, og akkurat nå står jeg i ventekø for å få kommet til en ny konsultasjon med samme plastikkirurg for å se om jeg får dekt fjerning derifra også. Det er mye vanskeligere å få dette dekt da det er rn mye mer omfattende operasjon, men jeg skal og må gjøre alt i min makt for å få det, for jeg ser hvor mye psyken min har bedret seg iforhold til magen min og hvis dette er mulig å få oppleve på lårene mine også så MÅ jeg gjøre ett iherdig forsøk på å få det dekt. Det hadde hjulpet meg og kvaliteten min i livet, selv hvor tåpelig og overfladisk det høres ut.