«Du klarer jo å reise, da klarer du å jobbe»

Jeg skulle ønske arbeidet jeg gjør, var synlig. At det å bruke dagene sine til å komme seg opp og ut i livet igjen var akseptert som en jobb, og at man kunne svare noe lett og enkelt når folk spørr en hva man gjør på for tiden. 

«Du klarer jo å reise, da klarer du å jobbe». Kommentaren jeg fikk fra en venninne som ikke forstår seg på psykisk sykdom klinger fortsatt i øret med ett vondt ekko av følelser hengende bak seg selv om det er over en måned siden jeg fikk ordene slengt mot meg. Å, hadde det bare vært så enkelt. Da hadde jeg jublende gått og fått meg en jobb på dagen. Dessverre er det ikke slik det funker, selv om jeg ikke er synlig syk, så er jeg fortsatt syk og selv de enkleste ting krever mye av meg. Jeg har dager der jeg fungerer godt og dager der det å kle på seg virker som en umulig oppgave å gjennomføre. Jeg ligger ikke på latsiden, jeg er ikke lat, det er ikke latskap som gjør at jeg ikke er i full jobb slik som andre på min alder. Det går faktisk sjelden en dag der jeg ikke har minst to, tre oppgaver jeg må gjennomføre, men i en svart/hvitt verden er fakta det at jeg ikke er i jobb. Det jeg bruker dagene mine på er bare regnet som fritidsaktiviteter for friske folk. Jeg ser med beundring i øynene på de såkalte friske som klarer både å sjonglere jobb, familie, barn, hobbier, være sosial og husstell, gjerne med en hund slengt med i miksen, og jeg føler meg utrolig mislykket når jeg har nok med å ta vare på Tatou og ikke klarer å jobbe en gang. Drømmen er jo å en gang være frisk nok til å kunne jobbe litt, om ikke full stilling, så bare litt ihvertfall. Jeg er jo ikke stolt av å være ufør, det er jo ikke noe jeg ønsker, men jeg må bare innse at det er slik ting er for meg nå. Og slik kommer det til å være en god stund framover. Jeg skulle ønske andre også forsto det, og at jeg ikke må unnskylde meg for at jeg ikke er i arbeid. 

Huset mitt kom med et motsvar til kommentaren til meg, de sa det at det er en postiv ting at venninna mi ser på meg som frisk, og ikke skjønner hvorfor jeg ikke er i jobb. Da virker jeg ihvertfall ikke syk ut, og det er jo litt fint samtidig som det er litt vondt. Jeg må på en måte skjule meg selv litt, og derfor tar jeg ikke kontakt i dårlige perioder. Jeg skulle ønske jeg kunne være både og, både frisk og samtidig være trygg på at jeg kan være meg selv på dårlige dager også. 

Over til noe helt annet, apropo reise, i morgen ettermiddag setter jeg og mamma oss på et fly i retning Hamburg, og det skal bli så deilig å komme seg litt vekk. Vi skal være vekke til onsdag, og formålet med reisen er at mandag skal jeg (og gode mamma <3) på Linkin Park konsert!

Dette blir min fjerde LP konsert og min syvende der Chester Bennington, min store helt som jeg har vært så heldig å møte to ganger, er vokalist. Når jeg er på konserter mister jeg alt av heminger og setter angsten på vent på utsiden av konsertlokalet, og bryr meg fint lite om hva andre tenker og tror om meg. Det er helt herlig. Jeg bruker å si at musikk er min type rus, my kind of high.

Jeg skrev ikke noe om det, men da jeg var på Metallicakonserten i mai, endte jeg plutselig opp vedsiden av en som jobbet på upa når jeg var innlagt den siste gangen før jeg gikk over til voksenpsyiatrien i sin tid. Han var en av to ansatte som introduserte meg til, og pleide å høre på Metallica med meg, og det var både veldig godt og veldig rart at han fikk oppleve meg i den settingen. Sist han så meg snakket jeg med nesten uhørlig stemme, og på konserten var jeg den som satte i gang bølger av lyd som spredte seg bakover i publikummet når jeg heiet og hylte og sang med bandet av hjertens lyst. På grunn av taushetsplikten han har, kunne han ikke si noe til meg, og i tillegg var han full som en hauke, men han så på meg og ga meg et bekreftende nikk og et smil. Det var deilig.

Jeg gleder meg sånn til i morgen, og det er svært etterlengtet med en tur fyllt av shopping og trasking i gatene også og konserten er jo toppen av kransekaka. 

Reklame

4 kommentarer om “«Du klarer jo å reise, da klarer du å jobbe»

  1. på instagram kom jeg i en diskusjon med en, og en annen hoppet inn og skrev «er du psyisk syk selv? For det virker ikke sånn», det ble skrevet veldig frekt (var mer). Etter først å blinshr ble jeg glad, jeg vurderte å svare «takk! Jeg har ikke lyst å høres psyisk syk ut, for det er ikke hva jeg tenker på meg selv som. Det er ikke noe jeg vil forbindes med heller». Men skrev ikke det. Men det er bra at folk ikke kan se det på en, det er faktisk det. Om du skal beskrive degselv så er jo ikke psyisk syk eller ufør noen av tingene du nevner eller i alle fall ikke topp ti. Du har så mnge andre kvliteter som er viktigere og som fktisk har noe å si. Så jeg er enig med de ansatte hos deg der. Håper konserten var fin:)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s