Failure is not an option!

Dere har kanskje forstått at ting er litt vanskelig for tiden. Det er det og jeg har lite energi og pågangsmot.
Bare i dag har jeg slappet av på sofaen tre ganger siden jeg sto opp, men jeg har også fått gjort endel ting også.

Jeg og mamma er nemlig hos søs på bygda, vi reiste hit i formiddag og vi har hjulpet til med å sortere ting og tang til de skal flytte inn i nyhuset de holder på å bygge som snart er ferdig.

I ettermiddag har søs og svoger vært oppe i huset og jobbet mens jeg og mamma har passet tantegull. Det er veldig kjekt å være med henne, og vi er bestekompiser, men trassalderen er noe dritt for å si det på den måten. Hehe. Heldigvis går det over, og som oftest er hun blid som en sol.

Fjoråret var et år bestående av forandring på mange måter. Jeg har vært dårlig til å dokumentere framskrittene i forhold til angsten her på bloggen, noe jeg angrer bittert på fordi når jeg er fanget av Mørkets tanker og negativiteten dominerer så har jeg store vansker med å se at ting faktisk går framover og i riktig retning. Jeg har som mål og bli flinkere til å skrive om både små og store seiere i framtiden, for det SKAL bli flere av det.
Failure is not an option.
Nemlig. Så det er sagt.

I kveld utfordret jeg meg selv og Angstmonsteret kraftig. Det begynner å bli en stund siden sist og jo lengre det går mellom hver utfordring, jo vanskeligere blir det og jeg tar flere skritt bakover. Jeg skal ikke la det gå så lang tid til neste gang, det lover jeg både meg selv og du som leser.

Med Tatou i ene hånda, lommelykt i den andre, vinden som blåste kraftig i håret og angsten dundrendes på innsida gikk jeg en tur i mørket. Jeg var tom for røyk og det er jo måte på hvor mange røyker jeg kan bomme med mamma, så jeg hadde som mål å komme meg til butikken for å kjøpe nødvendigheten.
Når jeg hadde gått kanskje 200 meter vekk fra huset til søs vurderte jeg seriøst å snu.

Dette blir for vanskelig, dette klarer jeg ikke, jeg er redd. Hjelp.

Jeg snudde ikke! Jeg har en enorm viljestyrke som slår seg på innimellom og jeg er også enormt sta, noe som både er positivt og negativt i forskjellige settinger. Med tanke på angsteksponering så er det ihvertfall positivt.
Jeg gikk altså en ukjent vei, alene, i mørket, inn på butikken og fikk handlet mens Tatou ventet utenfor og så gikk jeg hjem igjen til huset til søs.
For å forklare nærmere for dere som tenker at dette er jo null stress, så har jeg TO faste ruter jeg INNIMELLOM klarer å gå alene, den ene er ca ti minutters gåing, den andre rundt tjuefem. Jeg er også ekstremt mørkeredd og det å sette fra seg Tatou på utsiden når han må stå alene blir jeg også stressa av. Butikkhandling alene er vanskelig, spesielt når det er på en ukjent butikk.
I kveld gikk det 40 minutt fra jeg gikk ut døra til jeg kom inn igjen.
Ja, jeg ble veldig sliten, men jeg blir også veldig motivert til å ta flere utfordringer framover for det gikk jo faktisk bra selv om det var svært ubehagelig til tider.

Jeg vil gjerne lage meg en liste over mål på ting jeg skal utfordre meg selv med i løpet av dette året, så hvis noen har noen forslag til hva jeg kan gjøre, rop ut, skriv en kommentar, det hadde jeg blitt veldig takknemlig for.

Nå sitter jeg i sofaen med Tatou liggende ved føttene mine, tantegull har akkurat lagt seg og mamma kjørte nettopp en tur opp til nyhuset der søs og svoger er. Nå kan jeg slappe av litt med god samvittighet tenker jeg.