Angsteksponering i fullgir

Siden sist har dagene bare flydd forbi. Det er rart med det, noen dager har vært stappfulle av aktiviteter, mens andre har hatt dagspass på sofaen i fellesstua her på Huset mitt, og plutselig er januar og den første måneden av 2015 over og borte.

De to første ukene etter forrige innlegg var stappfulle av angsteksponering på høyt plan og i fullgir. Jeg ga meg i kast med utfordring etter utfordring og nye og gamle aktiviteter ble testet ut. Jeg så blant annet de to første Hobbittenfilmene på fellesstua siden et personal var så snill og hadde med seg filmene på dvd, og den tredje og siste filmen ble sett i en kinosal den siste dagen den gikk på lerretet. Det er egentlig ganske utrolig at jeg ikke har sett noen av disse filmene, jeg elsker jo slikt og det var jo kjempebra filmer! Nå gjenstår «bare» Ringenes Herre filmene, og jeg kjenner at jeg gleder meg allerede. 

Jeg prøvde også klatring for første gang på et halvt år, og deltok for aller første gang på klatregruppa til psyk dagsenteret en torsdags formiddag for noen uker siden.                

Det var veldig kjekt, men en kraftig nedtur da jeg oppdaget at jeg har mistet alle musklene mine for jeg kom meg ikke til toppen av klatreveggen uansett hvor hardt jeg prøvde. Målet får være å finne fram, eventuelt bygge opp igjen nye muskler slik at jeg kommer meg til topps i løpet av våren. 

En annen formiddag reiste jeg med RUTEBUSS(!!!) i nesten to timer hver vei sammen med dagsenteret for å gå på tur og rusle litt i butikker og spise lunsj på kafe i en liten bygd ved navn Vestnes. Det krevde veldig mye, men jeg er glad for at jeg gjennomførte det, og det hele gjorde meg varm om hjertet fordi det ringte fra et ukjent nummer dagen i forveien og etter litt fram og tilbake fant jeg ut at det var dagsenteret som hadde ringt. Mamma måtte nemlig ringe tilbake for meg fordi jeg suprisesuprise har elefonangst, og det viste seg at de hadde ringt for å spørre om jeg ville være med på turen. Det gjorde godt å vite at de hadde tenkt på meg fordi jeg hadde ikke vært på dagsenteret siden tidlig desember, og heller ikke da hadde jeg stort frammøte der for å si det slik, så det at de tenkte på meg og ville ha meg med betyr masse.

I tillegg testet jeg ut gamle (og relativt dårlige) kunster når jeg og personal T reiste på Åpen Bakke på Ørskogfjellet en søndag og snowboardutstyr plutselig var på beina igjen etter ni år siden sist. Det var stappfullt med folk i bakken, og man sto i minst en halvtime i kø for å komme seg til skiheisa, og når jeg da altså ikke har tatt en sånn heis på ni år og jeg hadde hjertet i halsen og det dundret i brystet av angst sier jeg meg fornøyd med å dette av bare halvveis opp i bakken første gang, og nesten på toppen andre gang. Jeg mener, beina mine skalv av alt som foregikk på innsida, og jeg følte meg så dum når jeg datt av, men jeg prøvde å tenke at alle disse folkene aner ikke hvem jeg er og jeg kommer mest sannsynlig aldri til å se de igjen. Jeg er glad jeg trosset angsten, for jeg koste meg virkelig og i neste uke skal bakken testes ut på nytt, noe jeg gleder meg til.

Forrige uke var derimot ikke like eventfull, jeg prøvde meg på forskjellige ting, men jeg måtte nesten bare si at slaget var tapt i denne omgang fordi formen min var for dårlig.

I dag våknet jeg og var så sliten og lei etter nok en dum marerittnatt, og hadde bare lyst å hoppe over hele dagen, men jeg hadde en avtale med støttekontakten min om å gå tur, og pliktoppfyllende som vanlig avlyste jeg ikke dagen. Nok en gang blir jeg overrasket over hvor godt en tur ut og fysisk aktivitet gjør for en sliten sjel.  

I den første bakken opp i retning turmålet, som forøvrig ligger ca tretti meter unna Huset mitt, tenkte jeg stille inni meg, faen dette går bare ikke. Ikke i dag. Ikke søren. MEN jeg fortsatte å gå, med Tatou heseblesende og ivrig foran meg. De første tretti minuttene av turen brukte jeg egentlig mest til å si «hæ?» hver gang støttekontakt sa noe, jeg var så sliten i hodet at jeg ikke greide å få med meg og delta i en samtale, men jo lengre vi gikk og jo lettere beina tok steg for steg oppover i bakkene vi gikk, jo lettere ble humøret og forma. Plutselig var vi hjemme igjen etter to timers gåing, og jeg følte meg mye bedre enn før vi begynte å gå. 

Jeg har også fått vasket Fargekaoset med god hjelp i dag, og kvelden har blitt tilbragt i fellestua nede. Jeg er sliten i dag, men jeg har ledd og prøvd å være sosial, og noen ganger er det gull verdt at noen ser at jeg er sliten selv om jeg smiler og prater, slik som personal J i kveld. 

Alt er ikke tipptopp, men jeg prøver. 

Jeg prøver virkelig.

 

 

Reklame

En kommentar om “Angsteksponering i fullgir

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s