Fall seven times – Stand up eight

Jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget, så jeg tar likegodt springfart og hopper inn i det skumle, nemlig å fortelle sannheten.

Jeg har fallt så langt ned, tatt så mange bakoversteg så langt i år at det ikke er artig som galgenhumor engang.

For omtrent to og en halv uke siden svartnet det for meg og plutselig hadde jeg svelgt unna masse eventuellmedisin, medisin jeg i utgangspunktet ikke har lov til å oppbevare selv, men som jeg siden jul har sneket unna personalet på Huset mitt.

Jeg skammer meg, jeg vet at jeg har såret masse folk nå, men som en klok sykepleier sa når jeg hadde fastvakt på intensiven : Det er ingen skam å ha det vondt, og du må ha hatt det veldig vondt siden du gjorde dette.

Jeg tilbragte først ett døgn på medisinsk intensiven, ikke fordi det var kritisk for meg, kroppen min taklet det bra, men fordi psyk ikke ville ha meg før det var helt sikkert. Så var jeg en uke på mottak, en lukket, veldig streng og fæl avdeling før jeg nå er kommet meg til dpset jeg var på i 2013.

Jeg aner ikke hvor lenge dette oppholdet blir, men de lagde visst en behandlingsplan for meg i dag, så jeg får vite litt om hva som skjer framover i morgen.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker selv, å være innlagt eller hjemme. På mange måter savner jeg HJEM, Zaphira og Tatou, og på andre måter ikke.

Ting er tøft for tiden, det er mange tanker som spinner og jeg er rimelig sliten. Jeg har mistet alt av ord, og vet ikke helt hva jeg skal skrive, jeg tenkte bare å titte innom og gi et livstegn til dere flotte mennesker som stadig er innom for å sjekke om jeg har lagt ut noe nytt. Det betyr veldig mye!

Nå må jeg brette opp ermene, og gi meg i gang med kampen for å få tilbake livslysta igjen.

-This too shall pass-