Veikryss

Tidlig i formiddag ble jeg hentet av et personal fra Huset mitt, ei jeg har god kjemi med og vi kjørte til hjem til Ålesund fra dpset og dro på kafe.

Det var koselig, og vi snakket om løst og fast mens vi puffet røyk i høygir i bakgården på Lyst i sentrum.

Jeg bestemte meg for å gi spiseforstyrrelsen et kraftig spark bak og bestilte meg en dobbel kaffe mocca, noe jeg vanligvis frykter mer enn svartepesten.

Det var godt, jeg har ikke drukket noe slikt på lenge.

Når sant skal sies, er det mye jeg ikke har spist/drukket på lenge.

Jeg er så frustrert, så sint og lei meg for at jeg nok en gang failet i å prøve å bli frisk, og nok en gang lot meg friste av Matmonsterets lokkende lovord om vektnedgang og restriksjoner. Bare litt, bare litt mindre mat. Bare litt mer oppkast og så blir du fin. (Du kan jo ikke fortsette å se ut som en hval, ekle faen, ta og skjerp deg)

Jeg vet innerst inne at spiseforstyrrelsen var den som utløste dette tilbakefallet, at den mater Mr. Depresjon og gjør alt verre. Jeg VET det jo egentlig, men likevel lar jeg meg falle mer og mer inn og tilbake i det som kjennes trygt. Matmonsterets hule.

På onsdag hadde jeg, primær S, behandler på dpset og psykologen min på poliklinikken et sammarbeidsmøte. Det kom fram litt av hvert, og det viste seg at fastlegen min hadde sendt brev til psykologen min om spiseforstyrrelsen, mamma hadde prøvd å få kontakt med henne, og Huset mitt hadde prøvd å få til en innleggelse for meg. Jeg visste ingenting om dette, alt jeg visste om var at Huset mitt etter råd fra fastlegen prøvde å få til at primær S skulle ha telefonkontakt med meg igjen. Jeg trodde egentlig at jeg holdt alt skjult, at ingen visste jeg sleit, men det gjorde jeg da altså ikke. Samtidig er det veldig trist å vite at det måtte en drastisk hendelse til for at jeg skulle få hjelp og at ord ikke var nok.

For Huset mitt fikk nemlig som svar at det ikke var ledig plass til meg på dpset. Det er ikke slik det skal være, ORD MÅ være kraftige nok til å nå igjennom systemet, man skal ikke måtte gjøre selvdestruktive ting for å få hjelp, selv om jeg denne gangen levde i uvissheten om at noen prøvde å gi meg hjelp.

Det ble diskutert forskjellige ting, om tiltak som må til både under innleggelsen og etter utskrivelse, blant annet ble det bestemt at både Huset mitt og jeg skal komme i kontakt med en psykiatrisk sykepleier som har spesialkompetanse om spiseforstyrrelser, og at kognitiv terapi skal testes ut, men det blir litt opp og fram tror jeg.

Og det største må vel være at kostlista mi litt uvillig blir tatt fram igjen og tørket støv av.

Jeg vet at jeg har spurt etter hjelp iforhold til spiseforstyrrelsen lenge nå, og jeg vet at det ikke kan fortsette som det har gjort så langt dette året, med spise/spy tretti ganger i uka, og minimalt med mat som ble beholdt, jeg vet at det må endringer til, men det er forferdelig vanskelig å få til de endringene. Jeg blir så sliten for jeg dras i to forskjellige retninger hele tiden og det er så vanskelig å velge riktig når man ikke helt vet/klarer å bestemme seg for hva som er riktig. Er det en seier å gå flere dager uten mat eller er det et nederlag? Det er en evig kamp som jeg er lei av å kjempe. Jeg skulle ønske det var lettere.

Tilbake til dagen i dag. Etter kafebesøket var jeg en tur hjemmom Fargekaoset før jeg reiste hjem til foreldrene mine der søs, svoger og tantegullene mine også var. Det var så utrolig godt å se de igjen, jeg har ikke sett de på tre uker, altså siden jeg ble innlagt. Og i dag fortsatte jeg å kjempe for Frisk, jeg spiste tre pizzastykker til middag, det er min første middag jeg har fullført på veldig lenge, og jeg beholdt også! I tillegg hadde vi påskeeggjakt og der var det jammen et påskeegg til meg også, fyllt med rundt 100 g smågodt som nå befinner seg i magen min. Jeg har hatt en veldig fin dag alt i alt, selv om det har vært store utfordringer også.

I dag har jeg inntatt mer mat/kalorimengde enn jeg har gjort på enda lengre tid. Det er utfordrende og samtidig rett(?) retning, som sagt – evig drakamp, men jeg tror jeg er litt glad for at jeg utfordret meg selv, for det er jo dette jeg ønsker egentlig, være hjemme og kose meg innimellom, det er jo det som frister, veien dit er bare så innmari vanskelig og lang og jeg vet ikke om jeg er i stand til å nå helt fram.

Er det mulig? Jeg vet ikke.