Når Mørket tar over føler jeg ofte at jeg står bom fast. Jeg merker ingen forandring og livet står stille. Det er ikke fakta, men det er veldige ektefølte tanker.
Nå er det på tide og ta seg selv i nakken og se forbi negativiteten for i dag er en Merkedag med stor M og mye har skjedd i det siste.
Etter elleve år med antipsykotika i blodet, derav de siste fem i sprøyteform, tok jeg forhåpentligvis min siste dose i dag!
Behandler og jeg har lagt en plan B om plan A mot formodning ikke skulle funke, men forhåpentligvis er årene med psykosesymptomer bak meg, selv uten medisin.
I begynnelsen av juni hadde jeg min siste samtale med psykologen min, og for første gang siden jeg var tretten, altså elleve og ett halvt år, så har jeg ikke lengre noen tilknyttning til psyk poliklinikk. Det har vært ganske rart, det skal jeg ærlig innrømme, men nå er det jo ikke sånn at jeg står på bar bakke og er alene om å takle alt heller da.
Jeg får besøk fra ambulantteamet fra dpset en gang i uka og jeg har hatt jevnlig telefonkontakt med Behandler (psykiateren/overlegen jeg har når jeg er innlagt) siden utskrivelsen.
I dag kjørte derimot jeg og primær fra Huset mitt den 40 minutt lange bilturen til dpset, der jeg og Behandler hadde en lang samtale.
Det var rimelig rart å «bare være på besøk» i byggningen jeg har vært innlagt i over lang tid, men det blir flere slike samtaler i tiden framover så jeg må bare bli vant til det 🙂
Jeg skal bli tett fulgt opp nå i høst på grunn av medisinforandringen, vi skal jobbe mer med spiseforstyrrelsen (skriver mer om den senere) og jeg skal endelig få en utredning av hva som feiler meg nå.
Som primær S fra dpset sier, jeg får skyndte meg sakte og selv om ting tar tid, så ER det lys i enden av tunellen ❤
Etpsyktinnblikk 
Hei! Så fin blogg du har. Lykke til videre.
Ha en fin dag videre…
Klem
LikerLiker