Uten at jeg helt var klar over det på forhånd har det vist seg at denne ferien var akkurat det jeg trengte.
I ukene før vi dro knyttet magen seg både titt og ofte med tanken på å skulle gå lettkledd og i bikini, men vet dere hva? Aldri før har jeg vært så avslappet som nå ved å ha på meg lite klær.
For første gang siden jeg var ett lite barn er jeg faktisk blitt brun, noe som er veldig uvant. I løpet av den første uka ble jeg brunere enn jeg tidligere har blitt på sju ukers sommerferie i Miami flere somrer på rad. Nok ett tegn på at ting går i riktig retning.
Kanskje var det akkurat dette jeg trengte, legge på meg og gå vekk fra det evige målet om Tynn. Tynn er ikke erlik glad, og tynn er ikke erlik pen.
Jeg har brukt så mye tid, krefter og dumskap på dette såkalte målet om tynn, og uansett hva vekta viste var det aldri bra nok. Femti kilo minus -> må gå ned tosifrede tall til.
Det er faen meg ikke verdt det, jeg skulle bare ønske jeg hadde innsett det før og ikke kastet bort over halve livet mitt i spiseforstyrrelsenes klør.
Nå må det jo også sies at jeg ikke er frisk enda, det tar lang tid, men jeg er friskere enn jeg har vært på lang tid.
I tillegg til Matmonsteret, har jeg jaggu utfordret Herr Angst også disse to ukene. Jeg har gått to ganger på shopping alene i Alanyas gater, riktignok med familien på stranda ikke langt unna, men FOR EN MESTRINGSFØLELSE det var å gå rundt i butikker på egenhånd i ett fremmed land!
Jeg og søs har vært både på blifindag med farging av øyenvipper, øyenbryn, manikyr og ikke minst pedikyr der jeg satt med de hvite gamle arrene mine midt i fleisen på de som jobbet i salongen. Det gikk bra, ingen vonde kommentarer og mestringsfølelsen sto høyt i taket da også.
Jeg har også tatt to omganger med ryggmassasje, noe jeg egentlig ble frarådet av Behandler å gjøre, da jeg ikke liker at fremmede tar på meg og jeg hadde fjorårets fiasko i bakhodet, men det også gikk bra.
Nå nærmer det seg slutten på ferien, og jeg vet av erfaring at jeg kommer til å falle litt ned når jeg kommer hjem, men den tid den sorg. Jeg har nemlig bare en uke hjemme før jeg virkelig skal sette angsten på prøve, men enn så lenge venter jeg med å skrive hva det er det går ut på.
Nå må jeg gjøre meg klar til å gå ut av døra for å dra på feriens siste stranddag, og jeg skal prøve å flette inn en shoppingrunde til, forhåpentligvis klarer jeg det alene. I morgen blir det å slappe av med bassenget, pakke sammen og ordne forskjellige ting i leiligheta vi bor i før flyplasstransporten kommer og henter oss i nitida om kvelden og hjemreisa står for tur.
Etpsyktinnblikk 