Nå skal jeg dele noe sårt som mange sikkert ikke kommer til å forstå, mens andre kanskje kan kjenne seg igjen i. Veien tilbake til livet.
Dere flyttet inn, enda dere visste
dere ikke var velkomne.
Dere bestemmer, enda dere vet
at jeg vil bestemme selv.
Dere har deres planer, jeg har mine,
men det er deres som skal følges.
Hvorfor spør jeg,
men
dere svarer
aldri
Av og til brøler jeg til dere,
men da svarer dere med samme
mynt, og brøler høyere, sterkere
og lengre tilbake
Jeg er sliten, når skal dere ta
en pause?
Jeg vet jo aldri noenting!
Gi meg ett bittelite hint?
Værsåsnill?
–
Dere presser på
Knuffer og dytter
Krangler høylytt og brøler
Alt
Bare for å bestemme
over
meg
Det begynner å bli trangt
Flere og flere av dere invaderer
hodet
mitt
Aldri gjør det ditt dumme fe
Mine
ønsker
dyttes langt nedover i esken og
legges
tilslutt lokk over
Når er det min tur til å
bestemme
litt?
-Håp 13 år.
Det dere akkurat leste var ord fra dagboka mi som jeg skrev under min første innleggelse på upa : ungdomspsykiatrisk avdeling som trettenåring. Det var en vond, vond tid, med mye dramatikk og psykdom. Jeg var dypt deprimert, spiseforstyrret og var psykotisk.
Det eneste dagene gikk ut på var at andre skulle holde meg i live da jeg selv ikke klarte å ta gode valg for meg selv.
Etpsyktinnblikk 