Det er så mye jeg kunne sagt om de siste to ukene, men ett sted på veien har jeg mistet ordene mine.
Jeg får vel være ærlig.
Det går ikke så bra.
Ikke. I. Det. Hele. Tatt
Æsj, kjære livet, hvorfor må du kødde sånn med meg? La meg tro at nå, endelig og etterlengta, er jeg på vei til å komme meg opp på to bein igjen.
Men nei, hver gang jeg nærmer meg, nølende og på skjelvne bein knytter du nevene dine og gir meg ett så realt slag at jeg faller pladask mot bakken og hiver og harker etter luft.
Det er faktisk ikke ok, jeg har sett meg lei på denne evige runddansen, men det er likevel ikke noe alternativ å gi seg, gi opp.
Jeg kan ikke si at jeg har så mye krefter igjen til å kjempe mot bølgene av Mørke som du sender mot meg, som stadig blir kraftigere og kraftigere. Jeg blir mer og mer motløs, jeg er så sliten. Jeg er så innmari sliten, hører du? Det er nok nå, gi meg litt håp, litt farger igjen. Værsåsnill?
Du og Mørket får nemlig ikke vinne over meg.
–
Kort fortalt, de to siste ukene har vært ett helvette og siden forrige fredag har jeg vært innom og fremm og tilbake på tre forskjellige avdelinger.
Nå er jeg på posten der jeg ble kjent med beste B i 2013, og i morgen kommer hun og lillegull for å besøke meg. Det skal bli godt.
Jeg gir ikke opp, selv om det noen ganger frister veldig.
Etpsyktinnblikk 
Godt innlegg:) hyggelig om du inn å lese på min blogg, der skriver jeg litt om mitt eget tankekaos:) godt å dele erfaringer med flere;) flott å se at du ikke gir opp;) hold motet oppe- det blir bedre , til slutt😃 Ha en god kveld kjære deg:)
LikerLiker