Pass på deg selv.
Lov meg å ikke gjøre noe dumt.
Vi er redde for deg.
I løpet av de tolv siste dagene har jeg byttet avdelinger sju ganger, sydd tre ganger, vært utskrevet i tre og en halv time, snakket med mellom femten og tjue leger og har måttet forholde meg til minst seksti forskjellige ansatte.
Det er faktisk ikke rart at hodet mitt surrer og ikke helt har styringa på hvilken dag det er foreksempel, eller har konsentrasjon nok til å gjøre noe så enkelt som å skrape ett skrapelodd.
Jeg strikker jeg, og innimellom føles det ut som om jeg strikker for livet, strikker for å leve.
Akkurat nå får det være bra nok.
Jeg har jo ikke bare strikket i dag, jeg har faktisk vært utenfor de hvite veggene to ganger, først en liten tur med støttekontakt S på formiddagen der vi dro på kafe og drakk smoothies, og så var jeg hjemmom en tur med personal J der vi så litt på tv sammen, mens jeg strikket og Zaphira var glad for å ha folk rundt seg.
Jeg tror faktisk hun er en smule fornærmet på meg, hun kom ikke å la seg i fanget mitt som vanlig og gikk bare bort til J for å få kos. Det stakk i samvittigheten, men katter er jo sånn, neste gang vi sees er det ikke sikkert det blir likedan.
Jeg har ikke sett Tatou på to uker og savner han enormt, men jeg vet heldigvis at han blir tatt godt vare på hjemme hos foreldrene mine. Forhåpentligvis får jeg se han snart ❤
Jeg måtte telle på kalenderen for å finne ut hvor lenge jeg har vært innlagt og jeg aner ikke hvordan de neste ukene kommer til å bli, forsåvidt ikke morgendagen heller. Jeg får prøve å ta tiden til hjelp og selv om jeg helst skulle ha vært hjemme, vet jeg at det ikke er ett alternativ nå, jeg må bli bedre først.
Etpsyktinnblikk 