I går våknet jeg til en melding jeg ikke vet helt hvordan jeg skal se på.
Det er nemlig snart ti år siden jeg ble ferdig med ungdomskoletiden min, og nå vil klassetrinnet på den ordinære skolen min arrangere jubileumsklassefest.
For det første husker jeg ikke hvem som gikk i klassen min, for det andre var det ingen god tid, for det tredje har jeg ikke kontakt med noen fra den tida, for det fjerde HAR JEG FORBANNA ANGST!
For at dere skal skjønne litt av forhistoria mi så kan jeg si det så enkelt at jeg i ettertid fikk høre av min daværende psykolog at hun absolutt ikke trodde jeg kom til å klare å fullføre skolegangen min.
Jeg var for syk.
Jeg kom meg igjennom med vitnemål, men der andre elever gjorde matte hadde jeg heimkunnskap og bakte boller.
Neida, joda, neida som støttekontakta mi pleier å si, men fakta faen er at jeg bare gikk halve dager og noen få dager i uka på ungdomskolen jeg hørte til, mens de resterende dagene gikk jeg som første i kommunen på skolen som hører til ungdomspsykiatrisk avdeling selv de periodene jeg var utskrevet og bodde hjemme.
Jeg er stolt av at jeg fullførte men jeg har store kunnskapshull siden jeg aldri har lært det andre tar for gitt, alt i fra religion, til samfunnsfag til alt egentlig. Dette er egentlig utrolig flaut, og jeg føler meg ukentlig dum som ett brød når jeg ikke skjønner hva andre snakker om, men jeg øver på å tenke at det bare er slik det er, og at det ikke er min feil.
Jeg har derimot (dessverre) tatt de tyngste fagene i Livets skole, og selv om det ikke er noe man kan skryte høyt av så har det formet meg til den jeg er og har lært meg at alt ikke er svart hvitt og ikke alltid slik man skulle tro ved første øyenkast.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle situasjonen med daglige oppdateringer fra klassefestgruppa som er opprettet på facebook, men akkurat nå velger jeg å sette det litt på pause, ta avstand til hele greia.
–
Forrige torsdag havnet jeg på mottak på grunn av selvskading, mens i dag fjernet jeg de siste stingene og har vært skadefri ei uke.
Jeg arbeider ræva av meg, det er skikkelig hardt arbeid, men jeg har klart det!
Jeg var til og med en tur hjemmom Fargekaoset for å hente mer garn og så litt på tv med ett personal i kveld og jeg hadde ti minutt der jeg hadde mulighet til å skade, hadde enorm trang men klarte å la vær.
Jeg har jo såpass selvinnsikt at noe mål om å komme hjem og bli utskrevet nå ikke er mulig, selv om jeg skulle ønske jeg hadde klart meg og hatt det bra hjemme. Jeg innser at det kan ta en stund å komme seg opp igjen, men det får så være. Jeg orker ikke noe inn/ut/inn/ut situasjon så jeg får ta tiden til hjelp.
Nå surrer hodet mitt og øynene ser omtrent dobbelt, så nå skal det bli godt å ta natta.
Etpsyktinnblikk 