Barnet som ikke ville leve

I disse dager blir jeg alltid gående å tenke.

Tenke på barnet Håp, barnet som ikke ville leve lengre.

Hva som skjedde mellom dagbokskribleriene om å «leke bjåfjell» med venner, til jeg er her fortsatt, hvorfor? aner jeg ikke.

Når sant skal sies er det veldig mye fra min egen barndom jeg ikke husker, og under denne innleggelsen har det blitt diskutert om en mulig PTSD (post traumatisk stress disorder) diagnose er rette veien å gå behandlingsmessig.

Foreløbig står ting stille.

Om noen dager fyller jeg tjuefem år, det er både skummelt og rart, både med tanke på at jeg skulle jo ikke bli voksen jeg, og også det at jeg faktisk ikke er blitt helt voksen slik som alderen min tilsier.

Jeg er ett barnLig voksent menneske som ofte bare har behov for å pakke seg inn i pleddet mitt som jeg har med over alt og bare være liten.

Faktisk er jeg så god til å bevare barnet i meg at jeg skal fortelle en morsom historie fra i vår.

Jeg, søs og tantegull var på lekeland og mens folk flest ser på barna sine leke, lekte jeg godt sammen med tantegull.

Vi herjet og koste oss, og på ene «rommet» vi var innom så jeg en klatrevegg og tenkte jeg skulle vise prinsessa mi hva det var for noe, men før jeg har fått kommet meg en halvmeter over bakken, tar tantegull tak i beina mine og roper hysterisk «nei nei tante, det er bare for voksne, du må gå ned»

Jeg måtte pent gå ned før vi fortsatte leken mens jeg prøvde å holde latteren noenlunde lav.

Dette er ett godt minne som jeg skal gjemme i hjertet mitt til hun blir stor og jeg kan fortelle historien til henne og vi kan le sammen om den tulne tanta ❤

Men fra spøk til revolver –

jeg var tolv år og ville ikke leve.

Jeg ble tretten og døde nesten.

Så fulgte alle årene med suicidale tanker og handlinger, der jeg ble holdt i live mot min vilje på forskjellige avdelinger.

Senest i mars i år ble jeg hentet av ambulansen og ført til hjerteintensiven, men det er en annen historie for det var egentlig ikke en bevisst handling.

Når det er sagt, så er det ikke slik at jeg har tatt overdoser i hytt og pine i håp om å dø, men noen ganger har det jo dessverre blitt gjennom årenes løp.

Jeg blir trist å tenke på barnet jeg en gang var, og hvor vondt jeg hadde det. Jeg blir tristere når jeg tenker på at jeg fortsatt jevnlig får spørsmål om jeg ønsker å leve eller ikke. Hva skjedde? Hvor ble gleden av?

Ærligheten lenge leve, jeg er ikke alltid glad for å ha klart meg gjennom selvmordsforsøkene mine, men jeg står sterkere tilbake og grunnen til at jeg kjemper nå? Det er familien min sin fortjeneste og tantegull sitt smilende ansikt dukker ofte opp i tankene mine når jeg trenger litt ekstra motivasjon til å fortsette.

Jeg har overlevd meg selv.

#tabu #åpenhet #psykiatri #psykiatriblogg #psykiskhelse #selvmord #håp #håpløshet #viljesterk #overlevende #tanker #barn