Jeg befinner meg i det faktiske Tankekaoset i dag. Der ord, meninger og gjemte, glemte følelser er. Den plassen som er opphavet og inspirasjonen til bloggen.
Det er ikke så ofte jeg klarer å uttrykke meg om det som befinner seg på innsiden i slike stunder, få det på svart hvitt, men det er nok viktig at jeg prøver likevel.
Jeg tenker på Barnet Håp. Hun jeg har glemt, men som likevel er en stor del av meg. Jeg tenker på alt jeg har glemt, det jeg ikke husker. Og det jeg husker også. Det at jeg flyktet inn i bok etter bok, slukte ord etter ord for å finne en plass jeg hørte hjemme. Jeg elsket det, jeg fikk en større forståelse av hvordan verden var og er for enkelte. Det var barnebøker og voksenbøker om hverandre, fantasi og virkelighet, følelser, utfordringer og håp i en salig blanding.
Jeg savner det virkelig, jeg gjør det.
Jeg tenker på sørgmodigheten som befant seg inni meg fra en veldig tidlig alder. Hvor den kom i fra vet jeg enda ikke, selv om vi snart skal grave dypere inn i bevisstheten min og finne fram spøkelser selv hvor krevende det kanskje blir.
Jeg husker at Læreren min med stor L på barneskolen, hun som så meg – ble kalt inn til samtale under min aller første innleggelse på UPA i sin tid, for å berike Historien om Meg der andre kom til kort. Livshistorien min skulle fram, og nå skal vi gjøre det på nytt etter påske. Kanskje blir det andre ord som dukker opp denne gang?
Læreren min som sa at hun hadde sett jeg stadig forsvant inn i tunge depresjoner allerede fra ni års alderen, men at jeg alltid kom meg opp og ble glad igjen, ihvertfall for en kort periode.
Alle ganger utenom den siste, den som begynte i sjuende. Jeg klarte ikke klatre høyt nok opp til å få hodet over vannet og svømme til land igjen.
Det kunne endt fatalt.
Det ble UPA i ett halvt år istedenfor og begynnelsen på ett liv i voldsom psykdom.
Jeg tenker på håp, finnes det virkelig håp for hun som attpåtil har tatt til seg navnet som sitt eget? Håp, det er jo meg det, Nadine, navnet jeg ble født med betyr jo håp, og det må det jo være en grunn til? Universitet kan da virkelig ikke være så slemme at det ikke finnes håp for Håp?
Jeg husker psykiateren som ble min første behandler i voksenpsykiatrien. Han fortjener ingen stor b, ikke snakk om.
Jeg husker han en gang sa, "klarer du noengang å kjenne glede får du ta det som ett bonus"
Han hadde gitt meg opp allerede fra da han leste papirene mine, og for hver gang vi møttes, som forøvrig var ca hver femte uke (god oppfølging sa du?) dro han mer og mer håp ut fra meg. Det lille som eksisterte og som jeg klorte meg fast i til thendene mine og knoklene mine var hvite av smerte. Litt etter litt forsvant det. "Du må bare innse at du ikke klarer livet, insektsfobien din er det ingenting å gjøre med, du har ingen spiseforstyrrelse, du viser tegn på å ha blitt misbrukt – SNAKKES OM FEM UKER"
Etter den siste der bestemte jeg meg tvert for å aldri se han igjen. Hvorfor? Jo fordi han tok det opp fem minutter før timen var over, for så å si – glem det, du er ikke sterk nok, og ønsket meg god jul. En jul jeg ikke ante hvordan i alle dager jeg skulle komme meg levende igjennom. Jeg klarte det og.
Jeg klarte også å bli kvitt ca nitti prosent av den kvelende insektsfobien min som gjorde halve året årlig til ett helvete, og takk skal du faen meg ha, jeg klarte det helt uten støtte og hjelp fra han som skulle hjelpe. Jeg vet ikke om jeg har skrevet om det her før, men jeg brukte faktisk hypnosebehandling og det hjalp!! Det er jeg evig takknemlig for, og faktisk er det en av grunnene til at jeg har både Tatou og Zaphira, før hypnosebehandlingene var jeg nemlig livredd for alt som kunne krype og gå og ikke snakke. Og nå elsker jeg jo dyr over alt i verden og har jo endret fullstendig livsstil for dyrenes skyld. Jeg er jo veganer, og var vegeterianer i to(tre?) år før jeg tok det siste steget for ett år siden. Jeg må jo også selvfølgelig nevne at det måtte intensiv eksponeringsterapi til i tillegg for å klare å komme over den intense frykten min, men også det skal jeg ha på min egen kappe for det var på eget intiativ og uten hjelp fra såkalt behandler. "Du klarer det ikke"
Er det en ting som er min beste og verste egenskap kombinert så er det at jeg er veldig sta. Det vises på godt og vondt, men når jeg bestemmer meg for noe gjennomfører jeg det. Det er dessverre bare ikke alltid like lett å bestemme seg hundre prosent for å endre retning.
Jeg tenker på all urettferdigheten i verden, hvorfor noen får en så utrolig stor og tung bagasje med seg i livet. Det er ikke riktig. Hvorfor er ikke verden mer riktig?
Jeg tenker på alle de gode personene som jobber i helsevesenet, de fortjener noen ord de også sånn at dere forstår at det er flest av dem. De som strekker seg litt lengre, de som virkelig vil hjelpe, de som hjelper. Jeg er heldig som har fått oppleve og møtt noen skikkelige varme sjeler i årene jeg har vært syk.
Jeg tenker på at jeg har tatt antidepressiver, såkalte lykkepiller konstant siden jeg var tretten, med unntak av noen få måneder. Det blir jeg trist av. Er jeg bare født til å være nettopp det, trist? Jeg vet jo innerst inne at det ikke stemmer for jeg har jo heldigvis fått oppleve store fine ting også, og har hatt bedre perioder innimellom.
Jeg tenker på at jeg tar medisiner fem ganger om dagen, tjue til tjuefem tabletter og ni(ti, elleve?) forskjellige medisiner attpåtil, og likevel så fungerer jeg så dårlig som jeg gjør nå.
Jeg lurer på om jeg noen gang blir frisk nok til å leve ett vanlig liv.
Hvem vet?
Jeg må bare holde fast i håpet.
Klem fra nettopp Håp❤
#psykiatri #psykiatriblogg #åpenhet #tabu #tabuer #tanker #tankekaos #meninger #utfordringer #helse #mentalhelse #psykiskhelse #undringer #helsepersonell #psykologi #psykolog #psykiater #sykdom #psykisksyk #utfordringer #mestring #kampvilje #livet #glede #depresjon #tankevekker #håp
Etpsyktinnblikk 