Psykisk syk – den usynlige sykdommen

Se for deg at du har ett brukket ben, alle forstår jo da, deg selv inkludert, at du ikke kan reise deg opp, hive fra deg krykkene dine på gulvet og slenge deg med på et maratonløp på dagen. Det går jo ikke, alle skjønner jo det.

Se så for deg at du har noe inni deg, noe usynlig for både deg selv og de rundt deg som stopper deg fra å gjøre de tingene du vil aller mest. Du drar med deg det usynlige overalt, hjemme som ute. Psykisk sykdom kalles det, og til tider kan det tappe deg for krefter og gjøre deg fullstendig motløs.

Heldigvis er det lettere å finne fram motet og kampviljen enn om det hadde vært håpet som forsvant, for det kan skje det også dessverre.

I dag er jeg motløs, lei meg og føler meg ubrukelig.

(Jeg klarer ingenting, jeg er bare i veien, jeg er udugelig, det er ikke vits i å prøve)

Jeg er skuffet over meg selv, trist for at jeg ikke klarte det jeg ville så gjerne i går kveld.

Høy lyd, mye folk, dårlig form og angst og dissosiasjon er ingen god kombinasjon, og konserten, min kjære Maria Mena konsert som jeg hadde sett sånn fram til ble ikke slik jeg hadde håpet på.

Hun er en av mine favorittartister i min verden av hjelpende, trøstende musikkterapi, noe som står høyt i mitt liv som syk, og vanligvis er konserter og høy musikk min safe place, et sted og en tid der jeg bare er Nadine-Zaphira, og ikke den angstfylte jenta jeg vanligvis er.

Kort fortalt, jeg og søs dro hjem midt i opptredenen hennes. Missforstå meg ikke, det var veldig fint å få oppleve magien på nært hold, men jeg klarte da altså ikke å legge igjen sykdom i ytterdøra på konsertlokalet slik jeg så gjerne ønsket.

Primær S prøvde å trøste meg når jeg kom tilbake til avdelingen i formiddag og sa at jeg måtte legge til en positiv tanke til hver en negativ en. For eksempel tenke slik, neivel, så klarte jeg ikke en hel konsert, men jeg klarer å strikke en hel genser.

En slik tankegang er jo lettere sagt enn gjort dessverre, men jeg har som ett mål å klare det en dag selv om jeg akkurat nå er Pessimistenes Dronning. Det kan endre seg, det kan jo det.

Jeg koste meg derimot med søs og Tantegull tidligere på dagen, og i natt fikk jeg endelig sove med Zaphira, verdens beste katt liggende tett inntil meg. Det har jeg ikke gjort på mange måneder, og jeg savner begge hjertene mine så sårt, det gjør vondt bare å tenke på det.

Jeg går inn i min åttende måned som innlagt nå, og jeg føler at jeg har gått glipp av ett helt år i livet mitt, med alt det innebærer. Se for deg å se på hvordan alle rundt deg beveger seg opp og framover mens du bare sitter stille og tar det innover deg uten å klare å bevege deg.

Det er litt sånn det føles.

Jeg trengte påminnelsen Primær S sa til meg før jeg dro på permisjon i går, det går jo faktisk framover selv om det ikke alltid føles slik. Jeg snakker med høyere stemme, har mer blikkontakt og greier faktisk å bruke muntlige ord for å forklare hvordan jeg har det, det er stor framgang enn slik det var når jeg ble innlagt den dagen i september. Jeg er hundreogni skadefrie dager på måleren min i dag, og i høst klarte jeg jo til tider bare noen dager. Og ikke minst, jeg ser framover igjen og ønsker få tilbake Livet mitt igjen, det jeg fikk tilbake etter min forrige lange innleggelse i 2013. Jeg Levde, skikkelig Levde. Jeg mestret livet hjemme, jeg utfordret meg selv daglig, hadde en ok periode med spiseforstyrrelsen og gjorde aktiviteter som gjorde meg godt. For faen, jeg var jo på treningssenter alene, jeg som nå ikke klarer å gå tjue meter vekk fra huset jeg befinner meg i alene. Jeg gikk til sentrum på shopping alene, var mye sammen med familien og fant stadig nye gjøremål som jeg likte, alt fra klatring til Kreativiteten til skyting med pistol i en skytehall, konserter og ferieturer.

Jeg savner meg selv, den Meg som kom fram når eviglange sykdomsperioder bleknet og jeg fikk til livet igjen.

Jeg håper så inderlig, uendelig mye at jeg en gang kommer tilbake dit igjen, at jeg finner tilbake til den Håp jeg egentlig er.

Kvelden har vært vanskelig, som Strikkeguru sa, du har vært her uten å være her. Nå skal jeg koke meg en kopp te, dytte kuledyna tett rundt meg, sette på Netflix og forhåpentligvis legge fra meg Negativiteten når jeg lukker øynene og våkne til en bedre dag i morgen. Vi snakkes.

Klem Håp ❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #viktighet #åpenhet #tabuer #sykdom #liv #utfordringer #angst #sykehus #innlagt #håp #ønsker #framtid #nrk #depresjon #konsert #mariamena #kreativitet #strikking #strikkeglede #musikk #framgang