Jeg er ikke arrene mine – Åpenhet og aksept

Have you cut your arm sa han på gebrokkent engelsk mens han veivde med armene og demonstrerte hva han mente. Jeg gikk raskt forbi med hodet hevet og følelsen jeg satt igjen med var ikke enorm tristhet, men heller en følelse av forundring og mestring.

Av og til blir jeg overrasket over hvor langt jeg har kommet og hvor lite jeg bryr meg om hva andre mener.

En lignende situasjon skjedde nemlig da jeg var fjorten og var på ferie i Egypt. Det var første gang jeg gikk uten å dekke til armen min/leggene mine og dessverre varte det bare en dag eller to. Jeg ble knust av reaksjonene jeg fikk, og begynte å strigråte og løp ut fra butikken jeg var i når en ufin mann kom med ufine kommentarer og håndbevegelser. Denne episoden gjorde at jeg gikk dekt fra jeg var fjorten til jeg var sytten, til og med når jeg sov og var alene. Jeg orket ikke se bevisene på vonde minner og utenforstående kunne komme med dumme uttalelser. Faktisk var det først etter at jeg tatoverte hele underarmen at jeg for første gang på tre og ett halvt år gikk ute med bare hender. Dere aner ikke hvilken frihetsfølelse det ga, det var helt fantastisk. Jeg gjorde det samme med leggene og også der gikk jeg fra å se noe vondt til å se noe vakkert.

Dessverre er selvskading noe som har fulgt meg i perioder i over ett tiår, noe som resulterer i nye røde arr til tider. Nå skammer jeg meg ikke lengre, nå går jeg i det jeg vil, kortarmet som shorts. Arrene definerer ikke hvem jeg er, og de forteller bare en historie om at livet ikke alltid er rosenrødt. Selvsagt skulle jeg ønske jeg ikke hadde dem, men nå er det jo slik det er, så da velger jeg heller å akseptere realiteten og ikke la det ødelegge for mye.

Jeg er en nymalt sebra i ett puslespill av sykdom som jeg aldri valgte å bli en del av, men som ikke skal få stoppe meg fra å gjøre det jeg vil.

Fakta faen er jo at hele meg er ganske rar, farger og piercinger, arr og tatoveringer omhverandre, så jeg er vant til at folk kikker en ekstra gang. Faktisk er jeg så vandt med det at jeg ikke lengre legger merke til det. De som skuler stygt på meg smiler jeg ett stort smil til. Kill'em with kindness, er det ikke det man sier? Det har kostet å være meg selv, men det hadde kostet så ufattelig mye mer om jeg ikke kunne være meg selv fullt ut med alle mine rariteter.

Vær den du er uavhengig av hva andre måtte mene

Så lurer dere kanskje på hvordan det går her i varmen? Jo, jeg storkoser meg. I dag begynner vi på den andre uken, tenk at vi skal være her i tre uker til! Vi bader, soler oss og kikker i butikker, med andre ord så har vi(jeg) det veldig bra. Men så er det jo slik, det er ikke all sykdom jeg kan legge igjen hjemme, jeg har en uønsket tung håndbagasje som er festet med lenker til meg uavhengig av hvor jeg befinner meg i verden. Nattesøvnen har vært trøblete, og marerittmaraton er stikkordet. Heldigvis greier jeg å hente meg inn på dagtid og har det ganske så fint likevel.

Nå skal vi straks gå ned til bassenget, bade og kose oss før vi skal rusle oss en tur i ettermiddag.

Livet dere❤

Klem fra Håp❤

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #åpenhet #selvskading #sommer #arr #glede #værdegselv #skam #fremgang #håp #livet #mestring

Reklame

En kommentar om “Jeg er ikke arrene mine – Åpenhet og aksept

  1. Så fantastisk flott at du håndterer situasjonen så godt, der skal du være stolt over ❤
    Personlig vet jeg at livet bærer med seg litt av hvert, og serverer oss mennesker ulik bagasje. Det er godt å lese at det går bedre og at du jobber med saken. Du er tøff! 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s