Unpause
Rewind
Avstanden fra forrige innlegg ble plutselig så stor så det ble bare vanskeligere og vanskeligere å ta opp igjen penna eller eventuelt tastaturet som vi ungdommene bruker 😛 Wow, nå følte jeg meg megagammel som Støttekontakt pleier å si når hun bruker uttrykk som dette. Haha, dere får bare himle med øynene og lese videre. Neida, fra spøk til revolver, jeg er evig takknemlig for at noen, dere vil lese ordene mine. Jeg har jo vært innaktiv med hele tre innlegg på tre måneder og regnet med at jeg måtte tørke støv av lesertallene, men vet dere, tusen sidevisninger har blitt sveipet gjennom, og det, det er stort det for en liten lost sjel som blir varm i hjertet av å tenke på at noen fortsatt kikker innom selv om det er stille en stund.
Takk ❤
Jeg tar springfart jeg og hopper fram til i dag.
No more sykehus, livet har begynt å fylles med liv. Hverdagen, dog med mye psykdom, er egentlig ganske god for tiden. Jeg har noe å styre med hele tiden, og jeg prøver også balansekunsten med passe aktivitet OG nok hvile. Jeg har sakte, men sikkert kommet inn i hverdagsrutinene igjen, bare det å skulle vaske Fargekaoset etter å ha hatt en pause på ti måneder måtte jo inn igjen i hukommelsen. Det har vært herlig å få litt større boltreplass igjen, og senga brukes til å sove i, ikke kombinert tvstue, strikkekrok og spiseplass. Fordelen med høsten som jeg for øvrig ikke er sånn superdupermegaglad i er at jeg kan tenne så mye lys jeg bare vil og det utnytter jeg til det fulle. Jeg har kjøpt inn noen nye dekorting og har igrunnen fått det ganske koselig og fint om jeg får si det selv.
Jeg har også funnet tilbake til musikkgleden og har flere daglige konserter aka spotifyrunder på det maks volum sånn at jeg ikke hører min egen stemme, haha, MEN jeg synger også for full hals. Jeg høres ikke bedre ut enn ett katteslagsmål, men fy det er herlig å ha slike stunder. Jeg husker Avdelingslederen spurte meg om jeg noen ganger sang for meg selv og da svarte jeg hører du meg noengang synge, ja da er det ett tegn på at noe er virkelig galt. Så feil kunne jeg altså ta, når livet smiler synger jeg ofte for meg selv, alene vel å merke og det tror jeg de fleste er glad for, haha.
Mamma og jeg kjørte ned til Jørpeland/Sandnes for en måned tid siden og fikk både vært med på å feire bursdagen til tvillingtantegullene, og ikke minst, fått noen fine dager sammen med Lillebror og kjæresten. Det gjorde godt, og vi hadde i grunn en veldig fin tur, og tok det rolig opp igjen, med Ikeabesøk i Bergen, overmatting på Førde og shopping på formiddagen før vi kjørte hjem. Hjelp, jeg er faktisk nesten ferdig med alle julegavene, og det er så kjedelig for jeg er så glad i å finne og gi gaver. Luksusproblem, men det er godt å ha noen sånne også. Det kommer vel noen smågaver i tillegg regner jeg med kjenner jeg meg selv rett.
Jeg har vært på kino tre ganger i løpet av en og en halv uke forresten, Huset mitt tok visst på alvor at jeg måtte ha flere turer ut med aktivitet, og jeg har sett Rosemari (?) som for øvrig var en supersær film, Bridget Jones som jeg lo meg skakk av, og Kongens nei som var bra, men litt langdrygt.
I dag var jeg og Primær fra Huset og gikk en runde rundt lillevannet, en fin turløype i nærområdet og Tatou storkoste seg. Bildet er fra en tidligere tur, jeg går der relativt ofte og nå er Tatou nylipt og kjempemyk i pelsen.
I tillegg har jeg vært og hamstret mitt kjære sorte gull aka colazero og hvis min hoderegning fungerer ble det femtiseks flasker som ble med hjem i dag. Hurra for tilbud!
Vet dere forresten at jeg er typ megaklumsete? Bare før klokka hadde passert to i dag presterte jeg å først smelle fjeset inn i en stålknagg jeg har, snuble i båndet til Tatou og tryne i jakka jeg hadde på meg. Det er ikke sjeldent jeg ser ett nytt blåmerke uten å ane hvor det kommer fra for å si det sånn. Haha, det er ikke alltid like ille da, bare nesten.
Jeg har mye å dele, men jeg måtte bare finne mot til å si hei igjen, så her er det, noen ord som blir fulgt opp av flere ord om ikke så lenge.
Vi snakkes
Klem Håp
Etpsyktinnblikk 