Dagen for åpenhet

I tråd med Verdensdagen for psykisk helse i dag 10.oktober, som jobber for åpenhet og kunnskap om psykiske lidelser er det vel på tide og lette litt på sløret om hvordan ståa er. 

Jo, det går mye bedre med meg, men selv om dagene er lettere å håndtere så er de jo i stor grad preget av sykdom likevel.  Jeg har mer energi og livslyst, men jeg har også ett stort behov for mye hvile. Det som andre bare gjør krever nemlig mye av meg. Jeg tar meg ofte en sovestund på dagtid i tillegg til mange små hvilepauser i løpet av en dag. Angst, trøtthet, spiseforstyrrelser, og dissosiasjon er stikkord for dagene mine. Det er riktignok påfyll av gleder, familie,  smil, kreativitet,  opplevelser og hyggelige stunder som også fyller hverdagen og det er jeg evig takknemlig for. Det er ikke alltid sånn så jeg tar godt vare på de fine, små tingene når de først er en del av dagene mine.

Rett før jeg ble utskrevet fra dpset i sommer fikk jeg to nye diagnoser som tar mye krefter i dagliglivet.

PTSD (posttraumatisk stress syndrom) og dissioativ lidelse.

Traumer

Syv bokstaver, ett lite ord som rommer så ufattelig mye vondt.

Verken jeg eller noen rundt meg vet akkurat hva/hvordan eller omfanget av forskjellige ting som skjedde i barndommen min, men stadig vekk kommer det opp nye glimt. Alt i fra lukter, bilder, og filmer som vises i det indre. Det skremmer vettet av meg, jeg skal være såpass ærlig, og jeg skal innrømme at det ofte frister til destruktive handlinger, men i dag er jeg 281 dager skadefri! Jeg vet ikke annet enn små detaljer, men jeg vet hvilken kategori det skal legges under og det er ikke noe man forteller godnatthistorier om. 

Jeg har marerittmaraton nesten hver eneste natt og det hadde jo slitt ut alle og enhver, men jeg har god hjelp i de firbeinte hjertene mine, kuldedyna og musikk. Man tager hva man haver og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Jeg prøver å utfordre angsten min innimellom og selv om det går avgårde med bittesmå musesteg er det en god begynnelse. Jeg tørr jo for eksempel ikke gå ut alene, men noen dager går jeg en liten runde med Tatou alene, den er på ti minutter og jeg går alltid den samme veien, men det er ett skritt i riktig retning. Jeg drar den helt ut noen ganger og går når det har blitt mørkt ute, noe som dessverre blir tidligere og tidligere på denne årstiden. For ja, jeg er såkalt voksen og mørkeredd. Planen og motivasjonen er jo at jeg skal utvide turen etterhvert, men jeg tar det rolig og prøver å ikke stresse med det før jeg er klar. 

Visste dere forresten at jeg har endel tvang? Jeg måå sitte på bestemte plasser, og spise/drikke av de samme tingene dag ut og dag inn. Det er litt stress når jeg er på reisefot for da må jeg omtrent ha med meg ett helt kjøkkenskap i kofferten, men sånn er det bare. Neida, fullt så ille er det ikke, bare nesten. Middagsfat, frokostfat, skål til havregrøt, kaffekopp, sugerør, colakopp og ikke minst – skjeene mine. Jeg klarer bare å bruke babyskjeer, du vet sånne myke plastikkskjeer som små unger bruker når de går over til fast føde. Det er litt flaut, men jeg har bare akseptert at sånn er det. 

Livet er ikke bare enkelt, men man får prøve å gjøre det beste ut av det og leve når man kan.

Smil til en fremmed i dag, den liten handling som kan bety alt for noen.

Vi snakkes

Klem Håp<3

#åpenhet #aksept #psykiskhelse #mentalhelse #verdensdagen #ptsd #traumer #håp #helse #glede #smil #gjørenforskjell #sykdom #duerikkealene