Vet dere? I dag føler jeg meg en smule optimistisk. Kanskje er det siste økningen av lykkepilledosen som har kicket inn, eller kanskje, bare kanskje er jeg på vei opp igjen av denne kneika også. Jeg håper det, så inderlig, inderlig mye. Ting er ikke picture perfect for å si det mildt, men det går ihvertfall i riktig retning, og det er til å rope hurra for. Det er ikke sikkert jeg føler meg like positiv i morgen, eller om noen timer for den saks skyld, men akkurat nå nyter jeg det.
Jeg har fått kommet i gang med å male, og den terapien er undervurdert. Jeg håper bare jeg klarer å fortsette når jeg kommer hjem også. Kreativiteten er en stor del av den jeg er, mye av det som gjør Håp til Håp, eller Nadine-Zaphira om du vil, og da er det så himla tungt når jeg ikke klarer å få ut det som putrer på innsiden fordi jeg ikke orker. Det var godt med det lille pushet jeg fikk nå og forhåpentligvis fortsetter jeg videre.
På tirsdag har jeg visst vært innlagt i fem uker, og jeg skjønner ingenting. Tiden har bare forsvunnet, jeg har ikke enset at dagene kom og gikk, men de har visst det i følge kalenderen. Det er så smått begynt å diskuteres når jeg skal hjem, men jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke hva jeg tenker, på den ene siden har jeg veldig lyst hjem til pelsdottene mine, på den andre må jeg jo klare å fungere hjemme.. Jeg får høre hva de tenker i neste uke regner jeg med.
I går var en god dag, selv om jeg sleit litt med å følge med på samtaler på formiddagen. Mamma kom og hentet meg i halv to tiden, vi kjørte hjem til dem og så hadde vi etterlengtet taco til middag. Jeg hadde pulled oumph som proteinkilde, og nam, det er så godt. Søs har sagt tidligere at det er det er den beste veganetterligningen hun har smakt, og jeg kan nesten si meg helt enig.
Jeg fikk kosemost litt med Tatou og Zaphira før Støttekontakt kom og vi dro på en liten shoppingrunde. Jeg glemte til og med å ta seksmedisinen min, og jeg var i veldig fin form hele kvelden likevel.
Når jeg kom tilbake til avdelingen fant jeg fram strikketøyet og så så vi på norske talenter på tv2, før jeg tok en tidlig kveld.
Huff, på tirsdag(?) dro jeg og Primær A til garnbutikken rett borti svingen her og jeg skulle handle noe tråd, men tror dere ikke kortet mitt ikke fungerte? Åå, verste følelsen altså😬 Heldigvis brukte Primær A kortet sitt sånn at jeg fikk garnet, men det er her det teite begynner. Hun skulle rett på møte når vi kom tilbake, så jeg fikk ikke opplysningene til å kunne vippse henne tilbake, og jeg hater å skylde folk penger. Så når Primær S kom på kveldsvakt fikk jeg det som vi trodde var nummeret til A. Jeg vippset over og tenkte ikke noe mer over det, men da A kom neste dag og ikke hadde fått noe varsel, begynte vi å lure. Veel, det viste seg at jeg hadde overført til feil nummer😳 æsj altså! Jeg fikk ikke lov til å overføre til rett nummer før vi fikk ordnet tabben, og heldigvis, i morges våknet jeg til ett varsel om at pengene var tilbakeført, så nå skal jeg endelig få vippset over til rett nummer i ettermiddag da Primær A kommer på jobb😅
Her er da den finfine hvilepulsen min til tider, men akkurat nå er den på 84 og det er deilig. Man blir sliten av å hele tiden være i høyspenn og på vakt etter farer. Det er vel her ptsddiagnosen kommer fram, jeg er ekstremt var på lyder og skvetter ofte, typ hoppe i stolen redd uten å tulle. Sikkert morsomt for de som ser på, me not so much.
Jaja, men foreløbig ser denne dagen ok ut også, så nå skal jeg rusle ut i stuen igjen og finne fram strikketøyet mens jeg har ånda.
Lag en fin dag
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 