Jeg er ikke helt på topp i dag, litt på grunn av forkjølelse, mest på grunn en vanskelig samtale med ene Behandler og Primær S. Faktisk har jeg mest samtaler med en av tospannet fra Ambulantteamet som kommer hjem til meg i Fargekaoset en gang i uka når jeg er frisk nok til å være hjemme. Det er i grunn like greit for da kan vi fortsette med det vi jobber med når jeg kommer hjem også, pluss at nå har jeg blitt tryggere på henne, og det er både viktig og bra.
Tirsdag=turdag, og i dag var vi nede i fjøra(fjæra?) og fikk sett litt etterlengtet solskinn. Det var greit nok, men jeg ble som sagt sliten av samtalen som jeg hadde før vi dro, så jeg og Primær S begynte på tilbakeveien en stund før de andre. Vanligvis går vi ene veien og kjører tilbake, men i dag gikk vi to begge veier, og det var godt å bruke kroppen litt, en times gåing, i nedoverbakke til stranda og BARE oppover tilbake. Puh, selv om det gikk i sneglefart oppover igjen er det bedre enn ingenting når beina føles ut som murstein.
Så må jeg jo nevne at Lillebror har bursdag i dag🎉 Jeg skulle så gjerne vært sammen hos han i dag, men det får bli en annen gang. Jeg fikk ihvertfall snakket med han en stund på telefon og det hørtes ut som om han hadde en fin dag sammen med kjæresten.
Jeg kom til å tenke på det, tre av de fire siste bursdagene hans har jeg vært innlagt på forskjellige avdelinger. January is so not my favourite time of the year😐
Jaja, forhåpentligvis er jeg HJEMME neste år på denne tiden…
Dette bildet dukket opp på minnegreia til Facebook, ett lite tilbakeblikk til da Tatou var valp og jeg var hjemme på perm hos foreldrene mine i 2013. Det er mye jeg kan si om situasjonen i den tiden, men dette bildet fanger ett godt øyeblikk. Bestekompisen min og meg❤
Det knuser hjertet mitt når jeg tenker på at jeg har vært så mye veldig syk siden jeg fikk Tatou (og Zaphira) og at Mamma og Pappa har måttet ha han så mye hjemme hos seg når jeg har vært innlagt/for dårlig til å ha han selv. Målet mitt for dette året er å klare å få både Tatou og Zaphira hjem der de hører til og at jeg klarer å gi de det de fortjener og trenger. Jeg lyver ikke når jeg sier at de betyr alt for meg, for første gang var jeg ikke alene, og de snudde rundt om på både livet og livsstilen min når de kom inn i hjertet mitt. Ja, jeg vet at det høres rart ut fordi for noen er det bare en hund og en katt, men for meg er de en av grunnene mine til å leve.
Jeg skal jo ha litt permisjoner framover og da sa Primær A at vi kan legge litt til rette at ihvertfall en av dem er hos meg når jeg skal prøve meg hjemme. Jeg savner dem❤
Jeg ble akkurat oppfordret til å komme ut på stua så da avslutter jeg her for nå, men vi snakkes snart
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 