Det er få som forstår hvor mye Linkin Park (og musikk generelt) betyr for meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger musikk har reddet meg fra en uutholdelig situasjon der alt har gjort vondt og alt jeg har ønsket er en slutt på alt. Det at ordene jeg ikke har vært i besittelse av selv er funnet i en sang har hjulpet meg MASSE, dere aner ikke. På UPA ble musikk brukt aktivt i behandlingsplanen min, og det var akkurat det jeg trengte. Derimot er det ikke vært like lett å få voksenpsykiatrien til å skjønne greia. Jeg har tryglet gang på gang om å få ut iPod-en min på Mottak alle gangene jeg har vært innom den avdelinga, men der har de nektet fordi REGLENE er sånn. Hva med å se hver enkelt med forskjellige behov? Jeg har til dags dato aldri hørt om noen som har klart å ta selvmord med hjelp av en iPod uten ørepropper.. ja, det høres brutalt ut, men det er liksom det de argumenterer med.. Oookei, der tok jeg en omvei og fikk ut litt frustrasjon, men poenget mitt er at musikk kan være en livredder, bokstavelig talt.
Linkin Park har endret seg fra de første albumene, men vet dere hva? Det har jeg også siden jeg hørte Numb for første gang som tolvåring. Things change, it doesnt have to be all bad.
Jeg har vært så heldig å få møtt og snakket med ene vokalisten i LP hele to ganger. Den første skjedde i 2005 og det er egentlig for sprøtt til å være sant, men det er det da altså. Jeg ble nemlig prikket på skulderen av en vilt fremmed i storbyen New York stappfull av folk. Jeg skvatt og ble redd før jeg skjønte hvem som sto framfor meg. Joda, det var Chester Bennington det, selv om jeg presterte å kalle han Mike (som er vokalist nummer to) og fikk ikke ut ett eneste fornuftig ord. Det er faktisk ikke en overdrivelse en gang, men sånn går det.
Grunnen til at ham stoppet meg var fordi jeg hadde på meg en Linkin Park T-skjorte nemlig.
Åå som jeg ønsket å få en ny sjanse til å snakke med han, og vet dere? Det fikk jeg faktisk, i desember 2013. Da var jeg mer forberedt og fikk takket han for å lage musikk som har reddet livet mitt flere ganger og jeg fikk ett takk tilbake og en stor, lang klem. Jeg gråt, det var ett veldig stort øyeblikk❤️ Jeg tatoverte autografen jeg fikk etterpå, godt plassert på leggen sammen med mine to andre Linkin Park relaterte tatoveringer. Morsomt nok gikk jeg på et annet medlem av bandet på hotellet samme kveld, Mr Hahn og fikk takket han også. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Mamma sa faktisk for noen uker siden at når det kommer til musikk så svarer jeg aldri vet ikke, husker ikke. Musikken husker jeg selv om alt annet forsvinner som det til tider dessverre gjør.
Jeg føler meg aldri så fri som når jeg er på konsert. Jeg er tilstede i nuet, angsten er bortevekk og jeg er i ett magisk univers der alt som betyr noe der og da er musikken og følelsene den gir meg. Stå framst i en folkegruppe som tipper tjuetusen? Null problem. Gå inn på butikken alene selv om det står noen og venter på meg i bilen utenfor? Ah, the pain 😳
Jeg er heldig og har fått vært på endel konserter, fire LP konserter har det blitt, og det blir en til nå i år for det fikk jeg nemlig i bursdagsgave😍❤️,. To Dead By Sunrise konserter, Alice in Chains, Green Day, Godsmack, Opeth, Maria Mena, Tirthy Seconds To Mars, Coldplay, Slayer, to Metallica konserter, AaronLewis, Stone Temple Pilots pluss alle oppvarmmingsbandene. Oi, det ble visst noen det. Jeg trenger ikke dop, jeg trenger bare musikk. Hva er forresten greia med å drikke seg drita full før en konsert oh risikere å bli kasta ut? Det har jeg vært vitne til flere ganger nemlig. Nyt musikken uten alkohol, det er minst like bra, det skal jeg love dere✌🏼🙈
Jeg gleder meg ihvertfall vilt til det nye albumet til Linkin Park kommet ut 19.mai. Fram til da skal jeg lytte ihjel Heavy. Neeeida. Joda.
#musikk #terapi #følelser #håp #lykke #mektig #magisk #konserter #takknemlig #psykiskhelse #mentalhelse #angst #rock #frihet
Etpsyktinnblikk 