Å overvinne Angsmonsteret. Game on

I går fikk jeg en påminnelse om hvor langt jeg har kommet og hvor mye som har forbedret seg selv om mye fortsatt er veldig vanskelig. Det er viktig å huske på at ting går framover selv om det kanskje ikke virker sånn når man er i nuet. Jeg og Primær R satt nede i Fellesstua i går før jeg skulle hjem til familien og vi snakket litt om hvordan ting var da jeg flyttet inn i Huset mitt for omtrent åtte år siden nå. 

Jeg har hatt mange og store fobier/angst opp igjennom og har i grunn vært redd det meste. På ett tidspunkt klarte jeg ikke sette i ett støpsel eller varme noe så enkelt som en tekopp alene fordi jeg var redd for brann og flammer. Jeg turte ikke være ute, ha blomster inne, eller på verandaen fordi jeg hadde så stor insektsfobi. Jeg klarte ikke ta på mat, eller se på diverse matvarer for den saks skyld (dette henger litt igjen enda, men det har med kjøtt og gjøre, at jeg ikke vil se på det som en gang var ett dyr), og jeg var liivredd for at maten skulle ha gått ut og endte ofte med å hive halve kjøleskapet. Jeg var redd alt. 

Nå tenner jeg lys om kvelden for kosen sin skyld, jeg lager maten min selv, jeg elsker blomster og jeg hiver ikke noe mat før det lukter ille selv om det har gått ut. Det er mye som har blitt mye bedre, det må jeg huske på.

 Det har krevd mye hard jobbing, og det meste er min egen fortjeneste, eller rettere sagt Staheten min sin skyld. Jeg er enormt sta og når jeg først bestemmer meg for noe så klarer jeg på en eller annen måte å fullføre det jeg har tenkt. Problemet er at det ikke alltid er så lett å bestemme seg, sånn bastabom, dette skal skje, og selv om jeg har klart mye, er det ikke alltid det er alt som går som planlagt. Da hadde jeg jo vært frisk, men så lett er det jo ikke, det forstår de fleste.

Jeg husker en sommerdag i 2012, vi var på besøk hos eldste storesøster og flokken der nede på Jørpeland og vi var ute og koste oss i fineværet. JEG SATT MEG NED I GRESSET og lo. Det var en så utrolig herlig følelse, dere aner ikke. Jeg hadde nemlig ikke klart noe lignende på hundreogørten år, og jeg savnet sånn å bare være ute uten å holde på å dø av angst. I 2014 var jeg og min daværende Støttekontakt midt inni den tetteste skogen og leitet etter sopp. Det heller var noe jeg aldri trodde kom til å skje, jeg hadde ikke vært inni tett skog siden barneskolen. Jeg frydet meg over å være i en grønn verden full av liv og natur, men det hadde ikke vært noe lett vei for å komme dit. jeg har jobbet hardt. Jeg må innrømme at det ikke er så ofte jeg er i såå tett skog det var ikke stier der en gang, men nå gjør det meg nesten ingenting lengre og jeg elsker å være ute. Jeg må bare sparke meg selv i rævva og finne fram turgleden igjen, og det gleder jeg meg til!

Angsten styrer store deler av dagen min fortsatt, men jeg har fått større livskvalitet enn jeg hadde. Jeg er fortsatt redd en haug med ting, for det som er så dumt, når jeg klarer å eliminere vekk en ting fra Angstmonsterets kvelende hånd så dukker det opp noe nytt. Jeg er dritlei, men jeg er klar for å fortsette å kjempe. I går gikk jeg tur med Tatou alene!! Det er snakk om en ti minutters tur, og det er alltid samme ruta jeg må gå, i nabolaget, MEN jeg har ikke klart å gå ut alene siden november tror jeg. Planen er lagt, de dagene jeg er i form til det skal jeg gå denne turen midt på dagen sammen med Tatou og så blir det forhåpentligvis lettere og lettere helt til jeg klarer å utfordre meg selv enda litt til og velge en alternativ rute. 

Folkens, TATOU FLYTTET HJEM I GÅR!! Jeg har gledet meg sånn og nå er tiden inne. Besteste kompisen min er kommet hjem, og her skal han bli. Det blir nok overnattinger hjemme hos foreldrene mine innimellom når jeg trenger en pause, men nå er han hjemme der han hører til. Gjensynsgleden med Zaphira var herlig å se, nå er to to firbeinte og Håp gjenforent og Kaosgjengen er klar for å ta fatt på livet sammen igjen.

Pappa skal gå turen med Tatou om morgenen før han drar på jobb, så skal jeg gå «korteturen» midt på dagen og så får jeg følge av ett personal i sjutiden for en lengre kveldstur. Litt hjelp må jeg ha, men uten Tatou? (og Zaphira?) Ingen meg. 

Man må utfordre seg selv for å komme videre, ingenting blir bare bra av seg selv, det trengs hard jobbing, og det skal jeg banne på at jeg gjør. Noen dager er det derimot nok å bare være våken, og det er greit det og. Man kan ikke være superhelt i form av slossing mot sykdom hver dag, noen dager er man rett og slett for sliten til å ta opp kampen, mens andre dager har man mer pågangsmot og overskudd. Begge deler er greit, så lenge man ikke gir opp. Angstmonsteret skal få mindre og mindre plass i livet mitt igjen. Basta.

#psykisksykdom #psykiskhelse #psykisksyk #angst #utfordringer #fobier #pågangsmot #forbedringer #seiere #håp #helse #mot #etpsyktinnblikk #eksponering #livskvalitet #dyr #dyrehjerte #hund #katt #glede