Jeg er noens jobb, noens grunn til lønningen blir utbetalt.

Jeg er noens grunn til at lønningen kommer inn hver måned. Jeg er noens jobb, mange har meg som en del av arbeidsdagen sin. Det er rart, sårt og godt å tenke på at jeg får hjelp til å klare livet, selv om det selvfølgelig ikke er en drømmesituasjon. Jeg trenger mye hjelp i løpet av en dag for å klare hverdagene, det gjelder både når jeg er hjemme i Huset mitt, når jeg er innlagt på forskjellige avdelinger og så har jeg jo ambulantteamet som kommer innom en gang i uka, i tillegg til Støttekontakt, men hun sier at jeg ikke er «jobb».  

Noen av de som er ansatt i helsevesenet merker man veldig godt at man bare er jobb, men det finnes også mange hverdagshelter som gjør mye mer enn hva arbeidskontrakten tilsier at de skal gjøre.  Jeg har fått kjent på begge sidene og ja, det er sårt når man innser at noen bare ser til at du er i live for da får de penger til å betale regningene sine hver måned, og ja, det er vondt å kjenne på at man bare føler seg til bry, men jeg har vært heldig sånn sett og fått sett mer av de gode personene enn de som ikke burde jobbet innen helsevesenet i det hele tatt. 

Jeg har hundreogørten minner av de som strekker seg lengre enn de strengt tatt må, og når man er veldig langt nede er det nettopp de små gjerningene og ordene som betyr alt. Det å få en klem når det tordner og lyner ute når man er livredd uvær er gull verdt. Eller at noen er interessert i hva som betyr noe i livet ditt som ikke handler om sykdom. Når noen blir igjen etter arbeidsdagen er slutt for å hjelpe deg med noe du lurer på med strikkeprosjektet du holder på med. Små ting som utgjør en veldig stor forskjell når man er syk og sårbar. 

Jeg har vært i psykiatrien i tretten år i år, og jeg har sikkert hilst på femhundre forskjellige personer, om ikke mer i løpet av de årene, både av psykologer, leger, miljøterapauter, sykepleiere, studenter, ekstravakter, you name it. Det er ikke så rart at jeg ofte glemmer navnene på de jeg hilser på før jeg er ferdig med å si mitt eget egentlig, det har tross alt vært veldig mange som sier hei og noen har vært der i en dag, andre i flere år. 

Jeg er en av de heldige, jeg har vunnet i lotto i den form av at jeg er født i Norge og får den helsehjelpen jeg trenger når jeg trenger det. Alle er ikke like heldig, det gjelder både de som bor i land som ikke på langt nær har ett så godt helsevesen som Norge, og det gjelder også de som til tross for at de bor i Norge ikke får den hjelpen de har krav på. Jeg bor jo i en døgnbemannet bolig, og jeg får innleggelser når jeg trenger det, det vet jeg at det ikke er alle som får, og det er selvsagt urettferdig.

Jeg kommer nok aldri til å klare meg helt, helt på egenhånd, selv om håpet er at jeg skal trenge mindre og mindre hjelp etterhvert, men det gjelder å være realistisk også. Jeg er kronisk syk, og selv om jeg kan bli bedre så kan jeg aldri bli frisk. Det tok meg en stund å godta det, men nå er det bare sånn livet mitt er og jeg får prøve å gjøre det beste ut av det jeg har fått utdelt. Livet er ikke rettferdig, men det vet vel de fleste. Alle har vi noe å stri med, bare i forskjellig grad. 

Du er ikke alene

Og til deg som kanskje har vært heldig så langt i livet, ett smil kan gjøre en stor forskjell, så ikke vær redd for å vise medmenneskelighet.

Klem Håp ❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #helsepersonell #sykdom #dukangjøreenforskjell #medmenneskelighet #medmenneske #utfordringer #sykehus #psykiatribolig #hjelp #jobb #arbeid #håp #etpsyktinnblikk