Barnet som ville dø er blitt voksen

Er det noe jeg synes er skikkelig fælt, og flaut for den del så er det når noen spør meg hvor gammel jeg er, eller at tallet kommer opp på en eller annen måte. 

Jeg er nemlig 

Litt barn

Litt voksen

og det passer jo ikke inn i noen frisk kategori.

De sier det ikke er så rart, det har med psykdom å gjøre og barndommen som forsvant, men det er vanskelig å møte verden når man ikke passer inn i a4livet som voksen. Det er ikke det at jeg synes at 26 år er gammelt i den forstand, jeg bryr meg fint lite om alderen til andre, men når det kommer til mitt eget liv er det veldig vanskelig. Jeg har jo foreksempel aldri hatt en jobb, jeg har ikke en «egen familie» utenom foreldrene og søskene mine, og jeg gjør veldig lite av de såkalte «voksne tingene» som andre med mitt tall i fødselsattesten gjør. Jeg trenger like mye trygghet som ett lite barn, og jeg må ha hjelp til å gjøre hverdagslige ting som andre ikke tenker over en gang. Noen ganger snakker jeg med barnestemme når jeg dissosierer og andre ganger banner jeg som ett uvær. Det er ikke det at jeg har splittet personlighet eller noe slikt, men på grunn av det som er inni av glemte minner og livet jeg har levd så har jeg forskjellige aldere på innsiden som kommer opp når jeg er veldig sårbar. De prøver å forklare det til meg med å tegne det opp på ark, men jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å forklare. Når jeg ikke greier å unngå å svare på hvor gammel jeg er når folk spør så blir gjerne motsvaret at «jeg trodde du var yngre».         Det hender både titt og ofte at jeg må vise legg når jeg kjøper meg røyk på butikken og jeg lurer alltid på hvordan den bak kassa klarer å holde seg alvorlig når de sjekker og finner ut at det er hele ni år siden jeg fylte atten. 

Jeg var veldig lenge overbevist om at jeg ikke kom til å leve lenge nok til å få stempelet voksen i panna, men her er jeg. Litt voksen, litt barn i en salig blanding som ikke alle, jeg inkludert forstår. 

I slutten av mai var det tolv år siden min første innleggelse, en innleggelse som bar stort preg over at jeg ikke ville leve. Jeg kom til UPA fra barneavdelingen etter ett selvmordsforsøk og der ble jeg i fem måneder. Jeg var ett barn som ville dø, nå er jeg en voksen som ikke forstår hvordan jeg har klart å komme meg til dagen i dag. Det var hverken mitt første eller siste forsøk på å avslutte livet, men på en eller annen måte har jeg overlevd alt faenskapet og her sitter jeg, 26 år på papiret og skjønner ingenting. Det er ikke det at jeg vil dø nå, ikke missforstå meg, men jeg skal love dere, det har vært ett helvette uten like og det som er enda verre og det er rart å være dobbelt så gammel som jeg trodde jeg kom til å bli. 

Enn så lenge får jeg godta at jeg er aldersløs, men de sier at jo mer vi jobber med alt så forsvinner barnet litt etter litt. Det er rart, og skummelt å tenke på, for jeg har jo tross alt glede av å være barnlig, jeg blir lett entusiastisk for små ting som standarvoksne ikke blir for eksempel, men jeg skal uansett prøve å holde fast i de barnlige gledene selv om jeg en dag kanskje blir mest voksen slik som resten av verden. 

Det ble visst litt tankeaktivitet tidlig på en onsdagsmorgen, men sånn er det bare noen ganger. Nå må jeg snart starte dagen ordentlig, første steg er å drikke enda en kopp kaffe før jeg steller meg og så kommer Mamma en tur, jeg må nemlig begynne å forberede brunfargen i solarium sånn at jeg ikke ender opp som en knallrød tomat i den sterke sola vi snart reiser avsted til.

Lag en fin dag<3

Klem Håp<3

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykisksyk #barnlig #dissosiasjon #voksen #alder #traumer #traumebehandling #angst #redsel #omsorg #forvirret #rart #utfordring #håp