Uups, vi må visst spole litt fram i tid igjen.
En litt dårlig uke -> bedre dager -> flytur – Tyrkia – stranda med Søs, Tantegull og Mamma.
De fem ukene hjemme gikk kjempefort og uten at jeg helt fikk det med meg var det klart for avreise til varmen igjen. Denne gangen er ikke Pappa med, men en jentetur for store og små er ikke dumt det heller.
Sol, varme, bading, kos og shopping står for tur de neste to ukene og det skal bli herlig å lage seg nye ferieminner med Tantegull som jeg kan se tilbake på når høstmørket kommer.
Jeg skal nyte disse dagene maks og jeg vet at jeg trenger de gode øyeblikkene senere.
Ambulantteamet var på sitt faste tirsdagsbesøk i forrige uke og der tok jeg en råsjanse og utfordring delux fram i tid når de spurte meg om jeg ville være med på møtet med min gamle behandler i ungdomspsykiatrien sammen med de som har med meg å gjøre nå og jeg svarte ja. Jeg tviler på at jeg klarer å si noe selv, jeg hater store møter, men dette er ett veldig viktig ett som jeg vil få med meg selv hvor skummelt og ubehagelig det kan være der og da. Det er jo denne utredningen som står i fokus, om jeg har blitt feildiagnosert og hva som egentlig feiler meg. Tilbake på den tiden da jeg fikk schizofrenidiagnosen hadde de ikke like stort fokus på traumer, både med meg og generelt i ungdomspsykiatrien, det er ihvertfall det Ambulantteamet sier nå, og jeg tror på dem. Behandler på avdelinga har allerede snakket litt med gamle behandler og hun stilte seg åpen til det nye fokuset og at det kan ha blitt gjort en feil, noe som forer håpet mitt om å forstå sykdom og meg selv bedre.
Bare det ikke tar så lang tid før møtet er unnagjort, ting har en tildels til å ta evigheter nemlig, noe som ikke er så lett for utålmodige meg.
Kryss fingrene for meg da😅
Nå skal vi straks pakke sammen og bevege oss litt opp i gatene, minst en butikk skal saumfares, men jeg satser på at det er flere som vi titter innom også.
Ha en fin dag, så snakkes vi snart❤
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 