Tilbake til start

Og plutselig befant jeg meg igjen blant gulhvite vegger, vegger med hull og oppskrapede lister.

Mottak.

Livet spiller ikke på lag med meg for tiden, og jeg er litt rådvill på hva som må gjøres og hvordan jeg skal komme meg opp igjen for nok en gang har Mørket klart å smyge seg inn i ethvert fiber som utgjør Nadine-Zaphira. Det har seg sånn at det er nok en depresjonsrunde som står for tur, og Huset mitt var bekymret allerede før det verste som kunne skje, skjedde.

På tirsdag mistet jeg Hjertet mitt, lyset mitt, håpet mitt. Jeg vet ikke om dere har forstått det, men jeg har ikke mange venner på to bein, istedenfor hadde jeg verdens beste skapning på fire og det gjør like vondt for meg å miste Zaphira som om du skulle mistet din tobeinte bestevenn. Hun var den som forandret livet mitt på så mange måter, og hun (og Tatou❤) er grunnen til at jeg sluttet å spise dyr/kjøtt for fem år siden. Du skjønner kanskje ikke greia med å falle sammen over en katt, men hun var virkelig det beste og tryggeste jeg noen gang har hatt. Tanken på at hun aldri mer kommer til å hoppe opp i fanget mitt under ett anfall for å roe meg eller vekke meg om natta under de verste marerittene er så vond at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Dette var liksom toppen av isberget, det har vært så mye i det siste, og med dette tømte ballongen med håp seg tom.

Jeg har hatt daglige, store anfall over en lengre periode nå, i tillegg til å være helt tappet for krefter og ork. Vi holder jo på med diagnosegreierne og det vil si at nye ting kommer opp som vi skal jobbe med. Traumebehandling er tøft, knalltøft faktisk.

Som dere kanskje skjønte fra de øverste setningene – jeg er innlagt igjen, denne gangen akutt på sykehuset der jeg liker meg minst. Heldigvis har jeg en bedre opplevelse denne gangen enn tidligere, mest på grunn av at det har vært ok folk på jobb i helga. Jeg kom inn på frivillig tvang på fredag, noe som vil si at hadde jeg nektet så hadde det blitt en tvangsinnleggelse og det hadde blitt mer styr enn jeg klarer så jeg ble motvillig med i bilen til Huset mitt.

Huset mitt og avdelingen/Ambulantteamet har snakket i kullissene om en innleggelse, men avdelingen var helt full. Planen var egentlig å vente til de fikk en ledig plass, men hey, her er jeg da. Forhåpentligvis ordner det seg med en plass ganske snart, men hva som skjer i mellomtiden vet jeg ikke. Jeg hadde opprinnelig en time med Behandler på avdelingen "min" i morgen, men om den blir noe av eller ikke vet jeg ikke. Jeg har egentlig sagt at jeg ikke orker å være her lengre enn til mandag, for selv om dette visstnok er det tryggeste stedet, er det veldig utrygt for meg med all ukjentheten og nye folk og rutiner å forholde seg til.

Jeg beklager at det tok så lang tid før dere fikk noen ord fra meg, men jeg skal prøve å skrive mer etterhvert. Jeg lover ingenting, men jeg håper, også for min egen del at jeg klarer å sette ord på det som foregår på innsiden. Det har hjulpet mye før, jeg må bare finne tilbake til skrivegleden.

Klem fra en litt håpløs Håp❤

Reklame

2 kommentarer om “Tilbake til start

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s