Snart blir det forhåpentligvis trygt.

Jeg befinner meg på det åttende rommet, på fjerde avdeling på fjorten dager. Jeg er både mentalt og fysisk utslitt, de siste to ukene har tatt så utrolig mye mer krefter enn jeg egentlig har.

Det er først de siste fem dagene jeg har klart å plassere ansikt, okei greit, deg har jeg sett før.

Før det går alt i surr, og mesteparten av tiden har jeg distansert meg selv med dissosiering i større og mindre grad. I går fikk jeg besøk av Teamlederen på Huset og Personal X, og det viser seg at X har besøkt meg før også.

Jeg har prøvd siden klokka to i går å huske, men det er fullstendig borte. Jeg husker altså ikke besøk en gang.

Teamlederen sa at det var godt å se at jeg hadde fått litt farge i ansiktet igjen, for de siste dagene jeg var hjemme var jeg likbleik. Jeg blir så fascinert av meg selv og sykdomsbildet mitt, hvem pokker klarer å unngå å merke at man har førti i feber liksom?

Jeg må nok hatt influensa i noen dager før hele styret begynte, og jeg synes det både er rart, ekkelt og litt imponerende at jeg ikke er koblet til kroppen min i perioder. Jeg kjenner ikke etter før det blir helt krise og da smeller det med symptomer og vondtheter.

Jeg kobler vekk følelser når ting blir for overveldende også. Det er ikke alltid meningen, men det blir bare sånn. Det er alt eller ingenting. Enten drukner jeg i ett hav av følelseskaos eller så holder jeg på å tørste ihjel i mangel på innsikt av innsiden.

Noen ganger gråter kroppen min. Det høres jo rart ut, men hvis jeg fortsetter med å si at jeg kjenner ingenting, det er bare tårer som faller uten at jeg har kontroll over det så skjønner du kanskje litt mer.

Andre ganger blinker jeg fortere og fortere, kjenner noe som irriterer på innsiden av øyenlokkene, snufser som en tulling, men setter stopp med det. Det er frustrerende, jeg skulle ønske jeg kunne hulke høyt, få ut litt trykk, men det skjer en gang hvert fjerde år eller noe sånt…

Gladnyheten er at jeg får plass på avdelingen min fra mandag av. Å så godt det skal bli, dere aner ikke.

Jeg orker ikke forholde meg til mer nytt nå, jeg trenger tryggheten og forutsigbarheten og Godingene som avdelinga har.

Jeg må bare holde ut resten av helga og så blir det forhåpentligvis trygt.

Mamma kommer klokka fire og jeg skal ut i frisk luft for første gang på to uker. Jeg håper det gjør godt å komme seg ut en time eller to.

Hold ut. Hold ut. Hold ut.

Klem Håp

Reklame

En kommentar om “Snart blir det forhåpentligvis trygt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s