Ironisk nok gråt jeg mye de første dagene, sånn skikkelig vond gråt for jeg var så himla fortvilet.
Jeg fikk nemlig bare fjorten dager, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare dette.
Jeg fikk etterhvert beskjed om at jeg fikk fjorten dager til og nå har jeg utskrivelsesdato den femte mars.
Jeg er bedre enn jeg var, men mye er fortsatt vanskelig. Jeg har likevel fått god hjelp, gode ord og omsorg – noe som har vært gull verdt.
Uten De Gode hadde jeg nok ikke kommet meg like raskt, det er sikkert og visst.
I går hadde jeg en vanskelig dag og da ordnet Primær A det sånn at vi kunne kjøre på en lang biltur bare vi to, og vi var borte i over to timer. Jeg fikk til og med ordnet en forsinket morsdagsgave til Mamma. Sånne ting❤
Snakker om morsdag, jeg var alt for dårlig for å klare en feiring så vi utsatte dagen litt, men på lørdag blir det en liten feiring. Mamma kommer å henter meg på formiddagen og så drar vi hjem til Fargekaoset der Pappa skal hjelpe meg å montere en hylle/skapting som skal på kjøkkenet. Vi skal kanskje ut å spise sammen også før jeg blir kjørt tilbake til avdelingen.
Matmonsteret.
Det er første gang på mange år spiseforstyrrelsen har hatt hovedfokus i behandlingstimene, men jeg skjønner det litt for jeg har kjørt meg fast. «Det er alkoholiker du burde vært Nadine-Zaphira, det er noe man klarer seg uten, mens mat må man ha for å overleve» Det er ikke sikkert dere skjønner latteren som fulgte etter disse ordene, men galgenhumor er noe som blir brukt på en god måte og jeg ler mer av det enn «vanlige» morsomme ting.
Jeg innrømte noe jeg har visst lenge, men ikke delt med noen før, jeg vet bare ikke om det blir gjort noe med det. Papir, papir, papir.
——
Mamma kommer faktisk en liten tur i dag også, da er biltur på programmet. Forrige lørdag kom både Mamma og Pappa og hadde med seg Fighter i baksetet. Lille Hjertet mitt som har vokst mens hun har vært vekke fra meg. En annen gang hadde de med seg beste Tatou også❤
Det jeg gleder meg til ved å komme hjem er å ha pelsdottene mine i nærheten, jeg savner de sånn begge to. Drømmen min er å snart(fortest mulig) klare å få Tatou hjem igjen. Han har nemlig bodd hos foreldrene mine siden Zaphira døde i høst, jeg har ikke maktet å gi han det han trenger av både kos og turer. Jeg ønsker jo det beste for han og vil være klar til å ta vare på han sånn at han har det bra, så enn så lenge har han bodd hos foreldrene mine og blitt tatt godt vare på der. Det er sårt, jeg savner jo den lille rakkeren min, men forhåpentligvis kan han snart flytte hjem igjen. Der han hører til! ❤
Dagene flyr og livet består, jeg prøver å gjøre det beste ut av alt det rare som befinner seg på innsiden.
Sminkeløs og jævlig, men de gangene jeg har fått treffe de under innleggelsen har hjulpet pågangsmotet mitt. Uten disse❤
Etpsyktinnblikk 