Boksehanskene har vært på i over ett år nå, men jeg begynner å bli veldig sliten. Det er slag på slag på slag mot meg fra ytre hold.
Det som egentlig skal hjelpe meg å bygge meg opp, tar håpet lengre, og lengre fra meg. Jeg får ikke hjelpen jeg har krav og vedtak på, og jeg er sliten av å kjempe når ingenting ser ut til å hjelpe, få lederne til å forstå.
Jeg har vært veldig forsiktig med å si noe om det som skjer på Huset, og det kommer jeg til å fortsette å være, men det jeg kan si er at situasjonen ikke er greit, ikke en smule en gang. Foreldrene mine kriger, prøver å klage både her og der, men jo mer de presser på, ser det ut til å provosere de som burde forstå og da blir ting bare enda verre. Det føles ut som om jeg blir straffet når jeg heller burde blitt møtt med forståelse for jeg bor jo i en bemannna bolig som skulle støtte istedenfor å dytte meg ned.
Jeg er ganske fortvilet, og det er familien min og.
Jeg visste jo at nedturen kom til å komme når jeg kom hjem etter en lang ferie, men jeg var ikke forberedt på at ytre faktorer skulle svikte sånn og gjøre meg enda dårligere.
Jeg er lettet, for i morgen får jeg ett tre ukers langt opphold på Avdelingen og det skal bli så himla godt å komme til noe trygt og forutsigbart, to ting jeg er veldig avhengig av for å kunne fungere noenlunde.
Jeg håper jeg klarer å klatre meg litt opp igjen under innleggelsen og forhåpentligvis er ting litt bedre her når jeg kommer hjem.
Jeg skal være ærlig, sommerferien har vært den mest spiseforstyrrelsestyrte ferien jeg har hatt på flere år, og ting har egentlig bare blitt verre siden jeg kom hjem. Matmonsteret har styrt siden årets start og etterhvert er det vel den som har kontrollen. I vår var det noen som sa til meg,
Du lengter etter en kontroll og bruker spiseforstyrrelsen til å finne den, men egentlig er det spiseforstyrrelsen som kontrollerer deg.
Det er ikke så ofte jeg ser det selv, men i klare, fornuftige øyeblikk innser jo jeg at det er en sannhet i det også. Ambulantteamet sier det er veldig forståelig at ting er som de er, men jeg skjønner det ikke selv. Det er lettere å se handlingene enn grunnen til handlingene om det gir mening?
Det er en god del kilo som er borte, og selv om jeg per definisjon fortsatt er overvektig er det bare ett par kilo fra den hellige normalvektiggrensa i følge bmi. I januar var jeg i fedme klasse to, så for de som så meg da er det forskjell. For Mannen i Gata derimot er det null sjans å se at jeg sliter med en spiseforstyrrelse for samfunnets bilde på spiseforstyrrelser er jo en syltynn kropp. Hvis du vet hva du skal se etter, er det litt lettere. Noe er synlig selv om jeg ikke er undervektig og det også er vanskelig.
Æsj, kaos.
Jeg «gleder» meg til i morgen, forhåpentligvis får jeg treffe De Gode etterhvert også og det skal bli himla godt. Jeg trenger noen som er på min side og selv om det er litt trist at de befinner seg på Avdelingen og ikke hjemme, blir det fint å få litt påfyll av Godhet.
Vi snakkes snart
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 