Jeg har vært usikker på om jeg skulle fortsette, ordene mine har forsvunnet. Så fikk jeg Mail med en kommentar her inne nå nettopp, etter måneder uten ord. Den kommentaren betydde så utrolig mye, jeg skriver ikke og deler ikke uten mening. Så tusen takk kjære deg som la igjen oppmuntrende ord akkurat når jeg trengte det mest!
Etter noen OKpluss måneder i høst, der jeg både hadde Halloweenmåned og rett til Julehus etterpå og storkoste meg med det. Jeg og Mamma var en uke i Gdansk, og jeg kom endelig i gang med trening på treningssenter. Ting var litt fint egentlig.
Men
Jeg styrer ikke Mørket mitt, og ting kan gå fra greit til krise på ganske kort tid. Det var vel omtrent det som skjedde i romjula, og bang, kræsj, pang så hadde Mørket slukt meg hel uten forvarsel.
De suicidale tankene dundret på innsida, og nok en gang orket jeg ikke livet.
Kort fortalt. Ambulanse. Intensiven. Videre på lukket avdeling, før jeg ble overflyttet til åpen.
Nå har jeg vært en uke på Avdelinga, blant de trygge, gode.
Mørket har fortsatt ett godt grep rundt meg, og det er endel andre ting som også tærer på. Jeg sliter veldig med å være tilstede herognå, aka dissosiasjonshelvete som jeg ikke har kontroll på. Matmonsteret er høylytt og skriker motstridende beskjeder.
I november fikk jeg store problemer med å kvitte meg med mat, samtidig som jeg ikke klarte å stoppe å overspise. Spol seks uker fram og vipps, ti kilo tyngre kropp. Det fucker så innmari med hodet mitt, dere aner ikke. Så nå har ting låst seg igjen.
Dere vet jo at jeg har PTSD som hoveddiagnose sant? Det er vel egentlig ting knyttet til den som gjør alt så jævla vanskelig nå.
Jeg er så lei av å såre familien min, gjøre de redd hele tiden og i krisemodus 24/7.
Det er jo aldri meningen, tvert om, men jeg ser jo at handlingene mine sliter både de og meg ut.
Jeg vil bare ha litt fri, få puste uten alt det vonde inni.
Jeg valgte aldri dette
Jeg fikk aldri ett valg
En dag skal jeg bli sterk nok til å dele, dele det som gjorde meg syk.
De sier de bærer håpet for meg til jeg ser det selv igjen. Jeg er heldig, jeg har gode folk rundt meg, som kjenner meg. De som sier at det er så bra jeg har humoren, klarer å se det morsomme i det negative. Jeg har vel den største dosen med galgenhumoren jeg vet om, og jeg er veldig glad for det.
Ting er tøft, og det som gjør alt enda vanskeligere er at helsetoppene truer med å legge ned Avdelinga, men det skal jeg skrive mer om i ett annet innlegg.
Etpsyktinnblikk 