Nå er jeg egentlig ganske letta.
Mamma ringte i gårmorges og hørte med en gang at ting ikke er ok, så hun brukte formiddagen på å prøve å gi meg litt mere tid på avdelingen. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk en uke til før utskrivelse.
Jeg har litt dårlig samvittighet for det er noen som venter på rommet mitt og sikkert hadde fått beskjed om å komme på mandag, og nå må altså vedkommende vente en uke ekstra på plassen. Det er jo galskap å legge ned avdelingen når den konstant er full og har folk på venteliste.
De sier pasientene ikke skal lide, eller få ett dårligere tilbud, men det sier jo seg selv at det ikke kommer til å være nok sengeplasser til de som trenger det i framtiden om de gjennomfører nedleggelsen.
I dag kommer Mamma, Tatou og ikke minst Tantegull på besøk for å kjøre en liten biltur og det skal bli så godt å få gi en klem til gullet mitt.
Jeg var egentlig litt i tvil om jeg ville at de skulle komme, jeg har ikke sett eller snakket med Tantegull siden romjula, men nå er det på tide. Det blir vanskeligere og vanskeligere å vite hva man skal si til jenta som nå er blitt seks år. Hun forstår jo mer og mer, og jeg har ikke riktig ordene til å forklare på en lett og rett måte grunnen til at jeg er innlagt og forklare at jeg er syk.
Planen framover må være å få litt hjelp til å vite hva vi skal si for å forklare enkelt og lett og ufarliggjøre sykdommen(e) min(e).
Planen ellers for helga er å roe ned og strikke. Lett som en plett, men ganske vanskelig likevel. I går fikk jeg tatt meg en dusj og skiftet på senga så det var litt godt, og nå har jeg ryddet rommet mitt i tilfelle Tantegull vil inn å se. De letteste tingene kan bli de vanskligste når man ikke er i form, men det er veldig godt når det først er gjort!
Primær S sa en gang «når det er kaos på innsida er det lett at det blir kaos på utsiden også»
På onsdag våknet jeg til en skikkelig drittdag etter en lang marerittnatt, men etter litt oppmuntring fra personalet ble det til at jeg utfordret Angstbølla og ble med på turdag.
Med litt tilrettelegging gikk det faktisk fint. Jeg måtte riktignok dra tilbake før de andre, men det var godt å kjenne på mestringsfølelsen av at jeg klarte å være med, om så enn litt kortere utflukt enn resten av gjengen.
Jeg måtte gi Primær A en klem for hun hadde tatt med akebrett sånn at vi kunne ake. Hun sa at jeg gliste fra øre til øre, og det var så godt å se.
De kjenner meg så godt, og vet at jeg trenger Barnet og de barnlige gledene som å ake og leke litt.
Man kan da aldri bli for gammel til å fare i full fart ned en bakke mens man ler?
Nei, gammel og kjedelig skal jeg aldri bli.
Nå skal strikketøyet fram og maskene skal få jobbe seg lengre.
Ha en fin dag
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 