Gårsdagen var skikkelig Blæh, uten at jeg klarer å sette fingeren på akkurat hva som gjorde den litt dum. Sånn er det å være syk, fysisk som psykisk – man styrer aldri dagsformen selv. Det er ikke noe særlig, jeg vet aldri hvilken dag jeg våkner til, men heldigvis kan formen stige etterhvert som timene tikker avgårde. Sånn som i dag for eksempel, jeg våknet etter en lang marerittnatt og tenkte at nå var løpet kjørt, enda en Blæhdag på programmet. Jeg føler meg heldigvis litt bedre rustet for dagen nå som jeg har vært våken en stund, og forhåpentligvis blir dette en ok dag. Jeg har endel planer også, så det hadde jo vært det beste.
I tolvtiden skal jeg teste ut (den dårlige) formen på årets første tur innom treningsenteret, og senere idag skal jeg hjem til foreldrene mine der hele bøtteballetten samles til taco. Min Eldste Storesøster er i byen for helga, hun skal i en førtiårsfest med en gammel venninne, og Søs, Svoger og Tantegull kommer også for å hilse på. I kveld skal jeg ha litt eksponeringsterapi i form av en hodelykttur i mørket på en halvveis, bitteliten fjelltur og DET kjenner jeg sitter langt inne. Jeg er nemlig ganske så meget mørkeredd, men hei, grenser må pushes litt innimellom. Det som er kjipt er at jeg hadde fått opp forma ganske mye før jul, men siden det har blitt mest stillesitting under innleggelsen må jeg begynne langt under der jeg var. Dørstokkmila er evig lang, men jeg kjenner også at det skal bli veldig godt å komme i gang igjen. Det er tungt til å begynne med, men så blir det gradvis bedre – jeg vet jo det av erfaring. Følelsen etter en lang tur, eller en god økt på treningssenter er ihvertfall kjempedigg, så jeg gleder meg også.
Planen før tolv er å stelle meg, og så gå ned i Fellesstua for litt strikkepinnedans, og kanskje blir det dagens fjerde kaffekopp også. Jeg må bare klare å reise meg opp fra sofaen først. En, to, tre, opp, er ikke det noe?
Heia, heia – klar, ferdig, gå.
Vi snakkes snart.
Klem Håp
Etpsyktinnblikk 