I dag gjør det vondt å le, men heldigvis ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg har sånn gangsperre i magen. I går hadde jeg/vi den beste treningsøkta så langt siden jeg begynte i november – Tiltross for over en måned uten noe trening. Det er himla kjekt å være i gang igjen, og takket være staheten min kunne jeg heller øke vektene istedenfor å måtte nedjustere dem. Vi måtte utsette hodelyktturen på fredag til i dag, så nå må jeg pushe grensene i dag også.
Hæsjtagg veldigveldigmørkeredd.
Jeg gruer meg, og jeg gleder meg faktisk også, det skal bli så godt når jeg har gjort det! Det spørs bare om føttene mine vil bære meg oppover, men på toppen skal jeg/vi uansett.
I formiddag har jeg hatt besøk av Mamma. Vi har nemlig gjort veggen klar til malings i morgen, og ikke minst – satt på plass alle tingene mine på riktig plass. Jeg kunne ikke annet enn å le når jeg kom inn dørene til Fargekaoset forrige mandag nemlig. Av hundre ting var toppen tre ting på riktig plass, haha. Jeg tror vi kan fastslå at Mamma ikke har en karriere i interiørdesign foran seg. Nå er ihvertfall det meste der jeg vil ha det, men det store blir jo når veggen får den fargen jeg vil ha, og jeg får hengt opp litt nytt der også. DA skal jeg ta noen bilder og legge ut. Jeg er ganske stolt av Fargekaoset, leiligheta mi er nok ikke allemanssmak, men den er MIN smak, og jeg har det ganske koselig blant alle fargene mine jeg. Jeg er veldig glad i interiør, jeg liker bare litt andre ting en folk flest.
Det har faktisk gått en uke siden jeg kom hjem i dag, og det er både rart og godt. Jeg har klart å Ta tilbake Hverdagen, og har vært aktiv både med trening, lange turer, kortere turer, og strikking hver dag – de tingene jeg liker godt. Om det er en ting som har gjort ting lettere så er det at Tåka har lettet om det så ikke er skyfritt helt enda. Alt blir så veldig mye lettere å takle når man ikke har depresjonens klo rundt seg. Når jeg er deprimert ser jeg ikke vitsen med noe, og orker ingenting. Dessverre er det jo ikke bare Mørket jeg sliter med, men en haug med andre ting også, men alt det andre er lettere å håndtere når ikke alt er så jævlig mørkt og håpløst. Håpet er det viktigste av alt sa Ambulantteamet – og de har rett. Håpet mitt er ikke ett friskt liv, for det vet jeg er usannsynlige små sjanser for å skje, men å klare hverdagen med (p)sykdom på slep. Det jeg har vært flink til denne gangen er å gjøre ting selv hvor lite lyst jeg har hatt til det. Strikkepinnene har bevegd seg selv om jeg til tider måtte tvinge fram maske for maske, og når jeg var på Avdelingen gikk jeg en tur hver dag med personalet. Små ting, men de har stor virkning. Det er nemlig himla fristende å gjemme seg under dyna i dagesvis, eller sitte fastlåst i en stol, men det er verken særlig lurt, eller hjelpsomt mot Mørket.
Søvnen min er derimot ikke noe å skryte av, så jeg er ganske trøtt for tiden. Jeg trenger derfor litt ekstra slappeavtid, så det er det jeg skal gjøre nå. Modern Family og strikkepinnene, jeg kommer.
Klem Håp
Etpsyktinnblikk 