Jeg er feit, men du er tjukk i hodet

Det er så herlig å kunne velge å ta en rolig morgen, istedenfor å måtte på grunn av dårlig form. Det tok riktignok en liten stund før jeg våknet opp fra marerittene i dag, men jeg føler meg mye lettere og bedre enn jeg har gjort på noen dager. Kanskje er det været som spiller inn, i dag skinner nemlig sola i motsetning til drittværet som har vært tidligere i uka. Litt senere skal vi gå en lang tur, det skal bli godt å få nyte litt solstråler og få litt god, frisk luft og ikke minst, bevege seg litt. Jeg er litt sånn enten eller. Enten sitter jeg fastlåst i en stol, eller så må jeg bevege meg mye hver dag. Ambulantteamet mener treninga har gått over til litt tvangsprega, men det gjør godt for hodet, kroppen og spesielt humøret når jeg er i aktivitet, så jeg ser (nesten) bare positivt på det.

Matmonsteret var rimelig misfornøyd med at jeg droppet treningssenteret i går, men jeg hadde faktisk ikke noe valg. Jeg nådde uansett skrittmålet mitt og det får være godt nok, ihvertfall på dager som i går.

Ja, Matmonsteret. Hvordan forklare noe jeg ikke skjønner helt selv? Det er vel kanskje bare de som selv har hatt ett matmonster i livet sitt, som kan forstå akkurat hva det går ut på, og de med utdanning innen spiseforstyrrelser. Jeg har blitt betrygget mange ganger på at det ikke er psykose Matmonsteret kommer av, men spiseforstyrrelsen som lager krøll inni meg. Matmonsteret bestemmer mye, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare/fortelle, men de aller fleste med spiseforstyrrelser har liksom en indre stemme som «hjelper» en til å ta feil/riktige valg, det spørs hvordan man ser på det. Jeg er jo så heldig at jeg har vunnet i jackpoten når Matmonsteret ble til, så jeg har en salig blanding av forskjellige, motstridende spiseforstyrrelsesymptom, noe som gjør ting ekstra vanskelig. Jeg kan unngå å spise på en uke, jeg kan hive i meg alt jeg kommer over, og jeg kan ha spisespyparty til jeg sovner. Alt, usynlig. Jeg ser jo ikke spiseforstyrra ut, men hadde du sett handlingene mine hadde du kanskje forstått litt mer. Forrige fredag var jo alle sammen samlet hos foreldrene mine til middag, og til dessert var det hele tre forskjellige kaker. Greia var at jeg mistet kontroll under desserten og var på god vei til å ende opp i overspising. Hadde jeg ikke klart å stoppe kunne jeg fint ha spist opp alle tre kakene alene, null stress joggedress. Oki, egentlig veldig stress, siden jeg var hos foreldrene mine OG Tantegull var der. Jeg har en regel jeg aldri bryter, som jeg har klart å holde i typ to år, og det er at Tantegull aldri skal få se Matmonsteret. Det vil si at når jeg er i samme hus som henne er det en oppkastfri sone. Mitt verste og største mareritt er at hun en gang skal komme inn i ett usunt forhold til mat og kropp, det unner jeg INGEN, og absolutt ikke henne. Jeg anstrenger meg veldig for å opptre noenlunde normalt rundt mat når jeg er sammen med henne, og det SKAL jeg alltid fortsette med. Det betyr ikke at det ikke koster. Noen ganger mister jeg ufrivillig kontroll, og ender opp med å spise mer enn jeg hadde tenkt, og å holde på det etterpå er vanskelig, men også det eneste alternativet. For noen uker siden, når jeg fortsatt var innlagt på Avdelingen var jo jeg og Mamma en tur til Vestnes. Der skjedde det noe jeg ikke har fortalt, men som har satt fyr i hodet mitt. Vi står inne på miniminikjøpesenteret som er der, og så på en tilbudskurv med diverse ting på bokhandelen, og der kommer det en tufs av en mann som ikke burde åpnet munnen sin.

«Ja, dere skulle vel kanskje kjøpt denne boka dere», sa han mens han pekte på en bok med tittelen Bli slank på tretti dager. Jeg ble så satt ut, men i ettertid skulle jeg ønske jeg kunne ha sagt tilbake at det kanskje var han som burde kjøpt den. Det ironiske er at han større enn meg og Mamma til sammen, både i høyde og i bredde, men av en eller annen grunn mente han det var greit å påpeke at jeg har for mange kilo på kroppen. Jeg er kanskje feit, men han var tjukk i hodet, og i min mening er det mye verre. Det er ALDRI greit å kommentere andre sin kropp, enten den er for stor eller for liten, man vet heller aldri hva som skjuler seg inni kroppen og hodet til personen man uttaler seg om. Faktisk er det sånn at det bare er ett fåtall av de som har en spiseforstyrrelse som er undervektig, de aller fleste er normalvektige, mens noen er overvektige også. Jeg lurer av og til på om jeg er kronisk spiseforstyrra, og det er jo ikke så rart med tanke på at jeg faktisk har levd med forskjellige typer siden jeg var elleve, tolv. Nå er jeg tjueåtte. Det er lenge det. Det er også himla vanskelig å forholde seg til at kroppen er i stadig endring, jeg svinger sånn i vekt at det er flaut. På det meste har jeg både doblet, og minsket kroppsvekten min, jeg har lagt på meg over femti kilo, og jeg har gått ned like mye. Innimellom der er det hundreogørten svinginger med alt fra 35 til fem kilo opp og ned. Det flauseste er når jeg treffer på bekjente jeg ikke har sett på en stund og jeg får spørsmålet, «neimen er det du, jeg kjente deg ikke igjen». Jeg har faktisk svingt så mye som tilsammen blir ca 300 kilo opp og ned, og det er ikke rart det ikke er lett å forholde seg til.

Vær snill med deg selv – og andre også.

Klem Håp