Gjett hva? Strikkeguru ringte til meg i går<3 Det vil si, det ringte ett ukjent nummer, og jeg som har telefonangst tar aldri telefonen da, men jeg fikk Nyprimær til å søke opp nummeret og jeg ble så jævlig glad og takknemlig når hun leste opp navnet til Strikkeguru! Dere aner ikke hva det betyr, de som gjør så mye mer enn jobbeskrivelsen tilsier, de som bryr seg. Vi snakket en god stund, litt om alt og ingenting, hun ville bare forsikre seg om at jeg hadde fått med meg at avgjørelsen om nedleggelse har blitt utsatt enda en måned. På en måte er det fint at de bruker tid, på en annen måte er det tortur å hele tide utsette svaret. Spesielt siden det virker som om alle vet hvilken vei det går – stenging av Avdelinga.
For en stund siden prøvde jeg å skrive ett leserinnlegg til lokalavisa, men det ble aldri publisert, så jeg får prøve igjen. Det er så viktig at pasientenes stemme kommer ut, vi som faktisk føler på kroppen (og hodet for den saks skyld) hvor viktig Avdelinga er.
Jeg hadde en maratondag i går, fra det ene til det andre. Først gikk jeg og dagkontakten min en lang tur rundt det vannet jeg gikk i forrige uke i skumringen. Det var litt bedre å gå der i dagslys ja. Tatou viste med hele seg at han var meget fornøyd med å være ute, jeg blir så glad da. Mamma kom innom en times tid i vaktskiftet, og så kom Nyprimær. Vi hadde planlagt å lage gulrotsuppe som Fellesmåltid, så da ble det butikktur og matlaging i felleskap. Klokka bikket plutselig halv sju, og da var det trening som sto på programmet. Det ble litt vel sent, da jeg som oftest er rimelig sliten av dagen når kveldstimene tikker inn, så det hele ble litt vanskelig. Jeg dissosierte allerede på oppvarmingen på mølla, men prøvde litt til. Etter noen få av mange øvelser måtte vi bare gi oss, noe som kjentes ut som ett veldig nederlag, men mye bedre å slutte av enn å risikere ett fullblown Anfall på treningssenteret. Måtte le litt i etterkant da, det er jo rimelig okpluss å trene uten å være tilstede på en måte, tiden på tredemølla gikk avgårde som bare det. Galgen altså. Neida, joda, det var egentlig ikke noe særlig, det er ikke noe greit å miste seg selv, uten å ha kontroll på hva man sier/gjør. Noen ganger merker man det ikke, andre ganger er det veldig synlig. Ingen av delene er å foretrekke egentlig. Jeg sammenlignet det litt som at du drikker deg så dritings at du blacker ut, det er jo ikke særlig gøy i ettertid å vite at du mistet kontroll over deg selv, hæ? Det er vel en av grunnene til at jeg ikke drikker alkohol, jeg vil ha kontrollen når jeg har mulighet til det.
På samme måte ser jeg ikke på skrekkfilmer, jeg mener, jeg er jo redd nittini prosent av tiden uansett, hvorfor gjøre meg selv enda reddere? Vi lo litt når Ambulantteamet spurte meg om det i forrige uke, neitakk, ellers takk.
Jeg har litt forskjellige planer i dag også, men ikke like fullt program som i går. I ellevetiden skal jeg og Nyprimær ut å ordne litt forskjellig, jeg må bytte en treningsbh og se om jeg heller finner en treningsoverdel, så skal jeg kjøpe en gardinstang og så skal jeg endelig bruke strikkepengene til å kjøpe noen planter. Vi skal meget mulig på treningssenteret etterpå, prøve å ta igjen den tapte økta i går. Jeg må bare våkne litt først.
Nå kommer vel Pappa snart for å gå morgenturen med Tatou, så blir det vel en kaffesup og en røyk som vanlig når de kommer tilbake.
Lag en fin dag
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 