Dagsform er en forunderlig ting, spesielt for meg som er syk. Ingen dager er like, og jeg vet aldri hvilken dag jeg våkner til. Noen dager er jeg full i angst, andre dager er jeg friere. Noen dage er kjenner jeg blir dritt når jeg våkner, andre dager ler jeg mer. Noen dager er kroppen bygd av murstein, andre dager går beina lett som bare det. For å ta ett eksempel, på mandag var Nyprimær og jeg på trening etter noen dager fri, og seriøst, alt var drit tungt. Vi tok den samme økta som på fredag, men fy søren, det var mye verre å gjennomføre denne gangen. MEN, gjennomføre gjorde jeg, nettopp fordi det hadde blitt ett stort nederlag og demotiverende for de neste øktene. Som sagt, som gjort, gårsdagens trening gikk SÅ mye bedre, og da hadde jeg gått opp trappene til Fjellstua (364 trappetrinn opp til ett utsiktspunkt)/tur rundt i området der og ned igjen til Huset på formiddagen. Er det en ting jeg er, så er det at jeg er jævlig sta. Noen ganger er det bra, som når jeg pusher meg selv positivt, mens andre ganger er det kanskje ikke fullt så lystbetont.
Mamma er litt småbekymra over at jeg ikke tar nok pauser og får nok hvile, og nå snakker jeg ikke bare om fysisk aktivitet. Sykdommen min, hoveddiagnosen min som er PTSD krever mye hvile da jeg bruker mye energi på det andre ikke legger merke til. Lyder, bevegelser, alt får jeg med meg, og jo slitnere jeg er, er kroppen i høyere beredskap, noe som ikke er helt ideelt. Jeg skal gi ett eksempel til, jeg sitter i stua, og døra smeller to rom unna. Du tenker ikke noe over det, for meg høres det ut som om smellet er rett foran øret mitt. Du beveger armen din brått, jeg skvetter så jeg hopper sittende.
Jeg blir ofte minnet på noe som er kalt toleransevindu. Se for deg en firkant med en strek på midten, der målet er å holde energibruken så nært så mulig som midten, mens jeg svinger fra langt under (underaktivert) til høyt oppe (overaktivert). Når jeg bruker mer enn jeg har, eller eventuelt blir sittende stille/apatisk, så kommer alle de andre symptomene som at kroppen er i høyt beredskap hele tiden, flashbacksene blir flere og mer intense, og jeg dissosierer mye. Jeg er ikke så flink til balanse, i noe egentlig. Men jeg synes det er mye bedre når jeg er aktiv enn når det er motsatt for å være ærlig.
Snakker om aktivitet, om en liten time kommer Søs og Tantegull 1 og 2, pluss en venn av seksåringen og henter meg for å gå på akvariumet sammen. Det blir kjekt å være sammen med de, selv om det ikke er på topp tre av favorittplassene mine. Etterpå skal jeg på trening med Nyprimær i ettermiddag, om ikke hodepinen blir verre. Jeg har sovet veldig dårlig i natt og da gjør kroppen litt vondt. Jeg tror jeg begynner å brygge på en forkjølelse også, om jeg ikke allerede har fått en. Å kjenne etter er jeg heller ikke så flink til. Jeg satser på at det går fort over ihvertfall, hodet blir gjerne mer sliten når kroppen ikke er i form også.
Lag en fin dag
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 