Tidlig i morges hadde jeg tenkt å starte ett innlegg med ordene I dag skal jeg lage en god dag. Jeg ble distrahert og kom aldri i gang med skrivingen og før jeg visste ordet av det, fikk jeg en beskjed som gjorde meg så fortvila at dagen virket ut til å være ødelagt. Mamma måtte komme, ha tordentale til personalet for å prøve å få de til å forstå at det de anser som en liten, uviktig ting er dødsnødvendig for meg hvis jeg skal klare å ha en ok hverdag. Akkurat hva det gjelder er ikke det viktigste å nevne her, men jeg blir så lei meg når hjelperne ikke forstår mitt sykdomsbilde og hvorfor jeg gjør/må ha ting på min måte.
Jeg ble Liten, og trengte Mammas trygghet stort. Hun var her helt til klokka tre, og jeg klarte å gjøre noen gode ting for meg selv. Først ble jeg så utmattet at jeg måtte hvile meg en time, men innimellom Skipbospilling og ordne litt i leiligheta fikk jeg både tatt ansiktsmaske, vasket håret med hårkur og malt neglene. Små ting, stor betydning når man aller helst vil være slem mot seg selv.
Det var veldig fint å være sammen med Støttekontakt igjen, men det krevde krefter på en litt dum dag, så i kveld har jeg bare vært halvveis tilstede. Det er skikkelig ekkelt, man ser oppegående og tilstedeværendes ut, og så får man bare med seg halvparten av det som skjer. Nyprimær jobber i kveld og det er bra, for hun er flink til å trygge og se både liten og stor. Akkurat det med Barnet skal jeg skrive mer utdypende om ganske så snart, for noen av dere skjønner sikkert ikke bæret, men jeg må være litt mer våken og opplagt enn jeg er nå.
Her er forresten påskeegget jeg kjøpte i Praha som nesten, men bare nesten er for fint til å spises når den tid kommer. Enhjørninger for alltid🦄🌸💙
Sov godt, jeg skal ganske snart ta natta ihvertfall.
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 