Ordene forsvant, det ble den ene dårlige nyheten etter den andre. Kort fortalt var forrige uke dritt, sånn skikkelig, skikkelig dritt. Den ene trygge plassen min, der jeg føler jeg blir hundre prosent forstått og ivaretatt forsvinner snart. Avdelinga blir lagt ned og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fakta faen er jo at jeg kommer til å trenge innleggelser også i framtiden, og hadde dere sett og opplevd måten jeg ble behandlet og møtt på de andre avdelingene jeg var på de fire første årene mine i voksenpsykiatrien så hadde dere nok skjønt litt mer av fortvilelsen min. Jeg er redd, livredd for å bli møtt på samme måte som før jeg kom til Sjøholt dps. Der de så meg, ikke bare koder og ord på ett ark. Der jeg ikke bare er diagnoser, men ett menneske. Det er lett å si at ting kommer til å bli annerledes, det er mye vanskeligere å tro på det. De kom gjennom stålmuren min, den som hadde gitt opp håpet om å få hjelp i voksenpsykiatrien, og alle de fantastiske menneskene som jobber der kommer til å bli savnet dypt. Omsorg, trygghet og forståelse er vel stikkordene på hvordan jeg føler hjelpa på Avdelinga har vært. I fjor vinter var jeg der, og var blitt så vant til å måtte forklare både det ene og det andre, så av vane begynte jeg å si ettellerannet om hvorfor jeg gjorde/reagerte på noe, jeg husker ikke akkurat hva det var, men ordene som kom ut av Primær S sin munn betydde så himla mye, dere aner ikke. Nadine-Zaphira, du trenger ikke forklare, vi kjenner deg jo her. Sånne ting, det tar lang tid å bygge opp relasjoner som dette, ihvertfall for meg, og å nå miste alt vi har jobbet for/med? Nei, det blir for vondt og skummelt å tenke på.
Jeg sendte en melding til Primær S og takket henne for alt hun og de andre har gjort for meg, og jeg fikk en fin melding tilbake. Hun prøvde å ringe, men jeg klarte ikke ta den. Samme dag ringte Strikkeguru, men heller ikke den telefonen klarte jeg å ta. Heldigvis ringte hun opp igjen dagen etterpå, og kom som vanlig med gode ord. Hun spurte om hun kunne følge her, og selvfølgelig er det greit. Faktisk er det en hel del av Hjelperne mine som leser det jeg skriver her inne, og det gjør meg ingenting, det er egentlig ganske fint, for jeg har lettere for å bruke skrevne ord enn de som sies høyt og kanskje forstår de meg bedre nå?
Akkurat det med forståelse er litt trøblete nå, det er en smule krøll på Huset akkurat nå, uten at jeg vet hva mer jeg skal si om det. Kort fortalt, jeg føler ikke at jeg blir forstått, eller rettere sagt, jeg opplever ikke at de gjør noe med forståelsen de sier de har. Ambulantteamet sa det så fint når de var her på mandag:
Tillit tar lang tid å bygge opp, og kan forsvinne veldig fort.
Jeg håper ting retter seg snart, positiv tenking vet dere.. Neida, det går vel greit, men just nu er det litt vanskelig.
Snakker om positivitet, nå sitter jeg faktisk i stolegget mitt på verandaen min, og nyter fineværet. Om litt kommer Mamma og vi skal i gang med prosjekt Lagedetfinttilvåren. Mellomrommet mellom jul (veldig pyntet veranda) til vår er nitrist her ute, så det skal bli kjekt å gjøre det litt koselig igjen. Jeg har vært og gått en lang tur med Tatou og Nyprimær i formiddag, kveldsturen blir nok med Mamma senere.
Jeg prøver alt jeg kan for å gjøre dagene fine, og gjøre det aller beste utav det aller verste, selv om det ikke er lett. Ting er tøft nå, men bank i bordet, jeg har tilsynelatende taklet det greit. Sett bort i fra ett sprengt blodkar i øyet og litt ekstra rødhet på knokene så er det ingen synlige tegn på at jeg sliter og det kunne absolutt gått mye verre enn litt krangling med Matmonsteret.
Jeg har boksehanskene på.
Klem Håp
Etpsyktinnblikk 